Bassisten Christian Meaas Svendsen er en helt spesiell person og kunstner. Vi oppdaget han første gang i duoen Duplex (med saksofonisten Harald Lassen). Deretter dukker hans navn og bass-stemme opp bl.a. i Paal Nilssen-Love Large Unit, i den japanske pianisten Ayumi Tanaka Trio (med trommeslageren Per Oddvar Johansen) og med fiolinisten Adrian Løseth Waade, pianisten Ayumi Tanaka og trommeslageren Andreas Wildhagen.
Meaas Svendsen er utvilsomt en søkende sjel. Han er veganer (uten at det har noe å gjøre med om han er en dyktig bassist eller ikke), han driver med yoga, han er en dyktig fotograf og en person som har mye å fare med musikalsk.
På coveret figurerer han kun iført bokser, bildet er nærmest sort hvitt kun med en liten brun nyanse, sammen med bassen. Innercoveret er en stilstudie av Meaas Svendsens yogaøvelser sammen med bassen, og indikerer på mange måter at han og bassen er ett.
Musikken er delt inn i fire deler, «Vita», «aria prefix M-», «Forms & Poses» og «Chidori».
At Meass Svendsen driver med yoga og lever et meditativt og adskillig sunnere liv enn de fleste av oss, gjenspeiles i musikken vi får servert.
Det starter med den meditative «Vita», som fører lytteren inn i en slags transe. Den viser at vi har med en utrolig dyktig musiker å gjøre, og selv om han opererer helt alene, fungerer det fint. Låten er innspilt i det fantastiske Vigelandsmausoleet i Oslo, som har en enorm etterklang, noe Meaas Svendsen utnytter til fulle her.
«aria frefix M-», er annerledes. Her får jeg en eller annen assosiasjon til Renaud Garcia-Fons på grunn av teknikken og David Friesen på grunn av stemningen og melodiføringen. Den viser mye av spennet i den musikken Meaas Svendsen lager, og bare basslyden er til å sette deg helt ut som lytter. En utrolig vakker improvisasjon!
I «Forms & Poses» er vi tilbake til det eksperimentelle, hvor han utforsker de mange mulighetene en bass gir en som behersker instrumentet. Etter et drøyt minutt blir det nesten helt stille i noen sekunder, og vi lurer på om låta er over, men i det vi fårsjekket, så er han på plass med heftig buespill. Jeg vet ikke om han her benytter seg ov overdubbinger, men det fungerer bra hele veien, og vi overraskes hele veien. Så blir det stille igjen, før vi får en helt annen sekvens, tungt spill med bue, som plutselig stopper, og låta er ferdig.
Så avslutter han med «Chidori», et japansk ord som betyr oppmykning bl.a. av fingrene.
Og oppmykning av fingrene trengs virkelig om man skal spille bass som Meaas Svendsen. Her er det utstrakt bruk av buen og spillet er fritt improvisert, og ytterst spennende.
I det hele tatt, så har Christian Meaas Svendsen laget en original, meditativ og interessant soloproduksjon, som fascinerer. Om jeg blir veganer eller begynner med yoga etter å ha vært gjennom denne opplevelsen noen ganger, kan jeg ikke garantere, men for de som er inne i yoga-avdelingen, vil nok innspillingen være inspirerende.
Jan Granlie
Christian Meaas Svendsen (b)
