Daniel Herskedal er tubaist, og kommer opprinnelig fra Molde. Men han har, i likhet med mange andre innenfor jazzen, også hatt sine år i København, og nå har han bosatt seg, for en periode, på et av de fineste stedene i Norden, nemlig i Stange kommune ved Mjøsa i Norge. Han har de senere årene markert seg som en dyktig tubaist (og basstrompetist), med flere gode innspillinger og samarbeid med andre musikere.
På sin nye langspiller, «Voyage», har han invitert med bratsjisten Bergmund Waal Skaslien, pianisten Eyolf Dale og perkusjonisten Helge Andreas Norbakken, pluss at han har med oud-spilleren Maher Mahmoud på et par spor, hvor han tar oss med til middelhavsområdet.
Vi får 10 låter som alle er komponert av Herskedal, og jeg får umiddelbart en følelse av at vi møter en tubaist som har hørt mye på den franske kollegaen Michel Goddard. Samtidig som han allerede fra start har med sine norske røtter inn i musikken, som er med på å gjøre platen personlig og egenartet.
Herskedal har de senere årene vært en «farande fant», som tydeligvis har reist mye og tatt til seg mye av de lokale musikktradisjoner han har møtt på sin vei, noe man også fikk mulighet til høre på hans tidligere plater «Slow Eastbound Train» (les anmeldelsen på salt-peanuts.eu HER) fra 2015 og «The Roc» (les anmeldelsen på salt-peanuts.eu HER). På begge disse platene er grunnstammen av musikere den samme som på «Voyage» med unntak av at cellisten Svante Henryson bidrar på førstnevnte, mens Trondheimsolistene er med på den andre.
Jeg synes musikken til Herskedal har utviklet seg en smule siden de forrige platene. Han er blitt mer kompleks i komposisjonene, og han er blitt en bedre tubaist. Eller kanskje det er rettere å si at han er blitt en mer spennende tubaist. Samtidig har musikerne nå fått muligheten til å bli godt kjent med hverandre, slik at samspillet flyter nærmest perfekt gjennom hele platen.
Og alle musikerne er strålende på hvert sitt instrument. Og med Mahmoud som bidragsyter på et par av sporene, får man den variasjonen man ofte trenger på slike plater. Han er kanskje ingen Anouar Brahem, men han leverer fint spill der han blir brukt. Og kombinasjonen oud og tuba er original og spennende.
Jeg synes også bratsjist Skaslien kommer bedre til sin rett her enn på de foregående platene. Han leverer akkurat det han skal, uten at det blir for lite eller for mye, og Dales pianospill er, som alltid, lyrisk og vakkert. Og bak det hele finner vi perkusjonist Norbakken, som virkelig kan middelhavsmusikken, etter flere år i bandet til den portugisiske vokalisten Maria Joao.
Hele veien er dette blitt en variert og fin plate, med gode komposisjoner og originale arrangementer. I noen partier nærmer man seg i overkant den klassiske «korps»-musikken, særlig der hvor Herskedal dubber seg selv, med et stødig tubakomp og basstrompet som melodifører. Men det gjør ingenting. Herskedal er også i stand til å få denne musikken til å swinge. Og det synes jeg det gjør gjennom hele innspillingen.
Vi får melankolske melodier kombinert med de mer «glade» og oppstemte, med hovedvekt på de melankolske. Og av og til kan det vært «kjøle godt» å lytte til en plate hvor det bare er å lene seg tilbake, legge beina på bordet og bare nyte. For på «Voyage» er det mange slike tilfeller.
Jan Granlie
Daniel Herskedal (tuba, btp), Bergmund Waal Skaslien (viola), Eyolf Dale (p), Helge Andreas Norbakken (perc), Maher Mahmoud (oud)
