BOK: Daniel Spicer er en britisk forfatter, journalist og poet bosatt i Brighton. Han skriver om musikk for magasinene The Wire, Jazzwise og Songlines, og for nettstedet The Quietus. Hans bok om tyrkisk psykedelisk musikk, The Turkish Psychedelic Music Explosion: Anadolu Psych 1965 til 1980, ble utgitt av Repeater Books i 2018. Og nå har han skrevet en innsiktsfull og ytterst interessant bok om frijazzens «hærfører», inovatøren, orkesterlederen, saksofonisten og klarinettisten Peter Brötzmann.
Peter Brötzmann ble født den 6. mars 1941 i Wupertal i Tyskland og han forlot denne verden den 22. juni 2023. Han var en av de ledende musikere innenfor frijazzen i Europa og verden siden midten av 1960-tallet, og hans første plateutgivelsen For Adolohe Sax, med bassisten og mangeårige samarbeidspartner, Peter Kowald og den svenske trommeslageren Sven-Åke Johansson kom på hans eget plateselskap, Brö, i 1967.
Brötzmann begynte tidlig å studere kunstmaling i Wuppertal, og ble raskt involvert i Fluxus-bevegelsen, og han designet de fleste av sine plateomslag selv. Senere ble han opptatt av jazzen, og han lærte seg selv, først å spille klarinett og siden alt- og tenorsaksofon, og etter hvert begynte han også å spille tarogato.
I 1968 kom oktettutgivelsen Machine Gun, som ble en «rettesnor» for store deler av den framtidige frijazzen, men siden det viste seg vanskelig å turnere over lengre tid med en oktett, ble bandet etter hvert nedskalert til en trio bestående av Brötzmann, trommeslageren Han Bennink og pianisten Fred Van Hove.
I 1980-årene nærmet Brötzmann seg mer heavy metal og noise rock, som blant annet førte til bandet Last Exit, som medførte at Brötzmann fikk et utvidet publikum, i og med at musikken traff større deler av et yngre, opprørsk publikum.
I likhet med flere av sine senere kolleger, spilte han inn plater regelmessig. Han utgav, ifølge mine notater, 40 egne album i eget navn, i tillegg til at han var med på en rekke andre prosjekter, blant annet med Han Bennink, Cecil Taylor, Hamid Drake, Moukhtar Gania og Drake, Bill Laswell, Ken Vandermark, Milford Graves og William Parker, Keiji Haino, Fred Lonberg-Holm, Harry Miller, Oxbow, Fred Van Hove, Sakari Luoma og Nikolai Yudanow, danske Wild Man’s Band, Instant Composert Orchestra (ICP), Frode Gjerstad, Globe Unit Orchestra, som får mye omtale i boken, Ginger Baker, Don Cherry, Marilyn Crispell, Andrew Cyrille, Joe McPhee, Evan Parker, Manfred Schoof, sønnen Caspar Brötzmann og mange flere. Og de senere årene spilte han mye, både på konserter og plater, med saksofonisten Mats Gustafsson og trommeslageren Paal Nilssen-Love. Men kanskje et av de mest originale samarbediene han gjorde, var med pedal-steelgitaristen (!) Heather Leigh, Og de siste konsertene han gjorde, var sammen med vibrafonisten Jason Adasiewicz, bassisten John Edwards og trommeslageren Steve Noble. Og går vi gjennom denne listen, får vi en slags oversikt over «hvem er hvem» i frijazz-historien. Og Brötzmann har spilt med «alle» sammen!
Die Like A Dog-kvartetten (med Toshinori Kondo, William Parker og Hamid Drake) var en forlengelse av det ytterst originale bandet Last Exit, og var inspirert av saksofonisten Albert Ayler, som var en stor inspirasjonskilde på Brötzmanns musikk. Fra 1997 turnerte han og jobbet i studio med blant annet Peter Brötzmann Chicago Tentet som startet som en oktett, men som ble utvidet på flere prosjekter.I tillegg til disse får vi her en god gjennomgang av Brötzmanns liv og levned. Og i og med at mesteparten er skrevet mens Brötzmann fremdeles var blant oss, har vi fått førstehåndskunnskap, ofte direkte fra hovedpersonen selv, gjennom rene sitater gjennom hele boken.
Og det er selveste ikonet i frijazzen, den britiske skribenten Daniel Spicer har fulgt og skrevet om i denne boken. Og vi får mesteparten av historien, riktignok ikke altfor mye fra oppveksten, men fra han begynte å markere seg i musikkmiljøet i hjembyen Wuppertal i Tyskland, og fram til hans siste konserter, i 2023, på Pardon To Tu i Warszawa og Café OTO i London, to av hans absolutte favorittklubber.
Jeg føler at Spicer skiller seg ut fra en del andre biografer, i det at han, i tillegg til hovedpersonens historie, også presenterer medmusikantene på en god og innsiktsfull måte. Spesielt synes jeg det er interessant at han bruker tid og plass på den tyske bassisten Peter Kowald, som var Brötzmanns samarbeidspartner gjennom mange av de første, viktige årene i karrieren, og som ikke har fått den plassen i den europeiske jazzhistorien han fortjener. Han bruker også plass på beskrivelsene av hvordan forholdet mellom Brötzmann og trommeslageren Han Bennink ble verre og verre ettersom Benninks «underholdning» ble mer og mer utagerende. I tillegg får vi mange uttalelser fra hovedpersonen om hans tanker om det å være frijazz-musiker og politikk. For det var aldri noen tvil om hvor Brötzmann plasserte seg politisk, langt ute på venstrasiden. Og man kan bare tenke seg hva han villesagt og spilt i dag, om han hadde opplevd den enorme og usmakelige framgangen til partiet Alternativ for Tyskland, som vi ser i dag.
For Brötzmann var en politisk agitator, og talte (spilte) venstresidens sak med knallhard overbevisning. Hans spill var, i mesteparten av karrieren, knallhard og, for mange, provoserende. Men Brötzmann gikk aldri på kompromiss med sine holdningger, og lot seg aldri «lede» av salgstall og å tilpasse seg «folk flest». Han ville helt tiden bevege seg framover, og utvikle musikken. Og han var aldri tilbakeskuende på det han hadde gjort tidligere.
Nå kan man kanskje innvende at Spicer fokuserer litt for mye på Brötzmanns samarbeid med britiske musikere. Men det må man nesten forvente, siden boken er skrevet av en britisk forfatter. Og for oss i Norge, savner vi kanskje å høre litt mer om forholdet mellom hovedpersonen og trommeslageren Paal Nilssen-Love – et forhold som varte i mange år. Men det får vi ta «på privaten» neste gang vi møter Nilssen-Love mellom slagene.
Spesielt rørende synes jeg Spicer skriver om siste gang Brötzmann spilte på Kongsberg jazzfestival i 2022. Forfatteren kom til Oslo med et forsinket fly, og måtte vente et par timer på neste transport, for å kjøre de drøyt to timene til Kongsberg, og han skulle bli fraktet i samme bil som Brötzmann. Og vi får oppleve samtalen de imellom, om Brötzmanns svviktende helsetilstand, og om at han hadde «telt på knappene» om han i det hele tatt skulle reise til Kongsberg. Han hadde rådført seg med sin lege, som mente han ikke burde reise til Kongsberg for å gjøre to konserter, Men det skulle mer til enn en advarsel fra legen om å droppe konsertene, for å få Brötzmann til å droppe de to jobbene. salt peanuts* var selvfølgelig på plass på Kongsberg, og Johan Hauknes sine anmeldelser av de to konsertene kan du lese her: Første konsert var en solokonsert i Kunstnerlåven og den andre konserten var en duo i Smeltehytta med Heather Leigh.
Når en forfatter skal oppsummere en kunstners lange liv i en biografi, hender det at noen detaljer blir feil, og det kan gå litt «fort i svingene». Og selv om jeg ikke har gått Spicer etter i sømmene på alt han skriver i denne nesten 300 siders lange boken, synes jeg det er på sin plass å korrigere det han skriver om norske bandet Element, hvor Brötzmann hørte Paal Nilssen-Love første gangen. Her skriver Spicer at Element var en trio med pianisten Håvard Wiik, bassisten Ingebrigt Håker Flaten og trommeslageren Paal Nilssen-Love. Men Element var utvilsomt saksofonisten Gisle Røen Johansen sitt band, hvor han var et ytterst viktig element.
Men bortsett fra det, synes jeg Spicer har skrevet en fin og innsiktsfull biografi over kanskje den største og mest betydningsfulle frijazzmusikeren som har tuslet rundt på kloden. Og jeg anbefaler alle som har en viss interesse i utviklingen av frijazzen, til å anskaffe seg boken og lese den. Men jeg kunne godt tenkt meg en bok med et lite utvalg av gode bilder av Brötzmann og hans mangge prosjekter, som vi har fått de servert i Žiga Koritnik sin utmerkede fotobok Brötzmann In My Focus, som kom for ikke lenge siden. Frijazz-miljøet er ikke større enn at et slikt samarbeid kunne vært opprettet. Og da ville vi fått en praktbok av de sjeldne om Peter Brötzmann – for det hadde han fortjent.
Jan Granlie
