KONGSBERG JAZZFESTIVAL, DAG 3, FREDAG 8. JULI 2022: Vi lever fortsatt i det parallelle universet der Arne Garborg og Ivar Egnund samtaler om dette og hint, kanskje om hva som skal skrives i bladet Fedraheimen. Sammen sto de aktivt på for å fremme det som vart kalla midlandsnormalen i landsmålet som et bedre og mer talespråktilpasset alternativ til Ivar Aasens vestlandsbaserte landsmål. Dessverre er alt for store deler av denne historien i dag glemt, også i de skolebaserte framstillingene av den norske språkhistorien i en periode som strekker seg på begge sider av hundreårsskiftet mellom det nittende og tjuende århundre.
Det er en oppfatning blant mange at Ivar Aasen egenhendig sto for etableringen av landsmålet. At Aasen baserte sitt forslag til landsmål på vestnorske dialekter er velkjent. Men mindre kjent er at det landsmålet som så ble formalisert i en normal i 1901, i den første rettskriviningsnormen for nynorsk, i langt større grad ble basert på østnorske dialekter. Og at Arne Garborg og Ivar Egnund sammen med lingvisten Rasmus Flo var sentrale i utformingen av premissene for dette, som gjerne kalles midlandsnormalen.
Et vesentlig samtidig dokument for denne språknormen er Mortensson-Egnuds oversettelse av Eldre og Yngre Edda. Her er historien om Balder fra Voluspå:
Eg såg for Balder, / bjarte guden, / Odins sonen, / orloga løynd. / Var han vaksen / høgt yver voll, / mjuke, fagre / mistel-teinen.
Vart av teinen, / som tottest so grann, / skadeskot stygt, / Hòd han skaut. / Men Frigg ho grét / i Fensalom / yver våden i Valhall. / Vita de enn eller kva?
Balders død beskrevet av volven Heid kan stå som en påminnelse også om denne sammensatte språkhistorien.
Vi starter dagens konsertmaraton i kjelleren på Grand, arena for så ufattelig mye av Kongsbergs jazzhistorie. Vi mister dermed trioen (Tuva) Syvertsen/(Ole Morten) Vågan/(Thomas) Strønen med sitt prosjekt Selvmaal, vi må velge bort Sun-Mi Hong Quintet, Helga Myhr & Tanja Ording, og Arne B. Rostads framvisning av filmen «Da Corea kom til Lillestrøm», der han også skulle vise fram utdrag fra sin kommende film om Paolo Vinaccia.
«Vita de enn?», spør volven Heid, og svaret er et klart nei. Vi har ikke informasjon nok på forhånd til virkelig å gjøre fullstendig informerte valg av konserter. Hadde vi kunnet det, hadde det måttet innebære at vi visste alt om hva som kom til å skje i disse konsertene — før de skjedde. Og om så var, var det jo absolutt ingen grunner eller insentiver igjen til å gå på disse konsertene. Vi går jo på konsert, vi er på festival, for å bli overrasket, for å bli beveget av noe vi ikke kunne forestille oss på forhånd. Det er jo akkurat dette som er sjarmen med improvisert musikk. Uforutsigbarheten, magien.
Marilyn Mazur Trio er snart på plass i Grandkjelleren, med Mazur på perkusjon, vokal og piano, Josefine Cronholm på vokal og Krister Jonsson på gitar. De tre har arbeidet sammen i en rekke forskjellige sammenhenger, både på kryss og på tvers. Som trio har de dessuten gitt ut ei plate for snart åtte år siden, «Flamingo Sky», gitt ut på seinhøsten 2014. Nå er det et nytt materiale de presenterer for oss. Mazur har en enestående sceneopptreden — som alltid. Hun inviterer publikum inn som gode venner, hun henvender seg til tilhørerne som likemenn og -kvinner.
Det er en inneforståtthet i kommunikasjonen hennes som om vi har hatt en samtale gående oss i mellom i uminnelige tider. Det er den type inneforståtthet som ikke trenger omstendelige forklaringer og klargjøringer — det er en inneforståtthet som er skapt av en lang felles historie og dialog. Hun vet, vi vet, og hun vet at vi vet, at vi forstår de viktige ordene på samme måte. Dette preger også musikken. Det er en naturlighet i stoffet, som gir en slags deja écouté-opplevelse. Som når du hører toneganger du vet du kan, men ikke helt greier å ta hvorfra. Vi må gi oss etter tre låter, men der vi også får gleden av å oppleve pianisten Mazur.
Vi må videre. For vi vil over i Sølvsalen for å lytte til Liv Hauge Ensembles framføring av hennes verk, eller sangsyklus, «Hva nå, Ekko?». Utgangspunktet til Hauge er Ovids framstilling av myten om nymfen Ekko og ynglingen Narcissus. Sangene og musikken beskriver historien fra perspektivet til Ekko, og hennes frustrasjoner og anstrengelser for å akseptere at hun er blitt dømt til kun å gjenta det siste som er sagt. «I’m your echo / Tell me what to say», synger vokalisten Ragnhild Moan. «You can’t have me / But I am always near [and] I never disagree».
Torstein Lavik Larsen på trompet, Signe Emmeluth på altsaksofon, Marte Eberson på vokal, el-piano, synth og andre tangenter. Videre August Gännestrand på trommer og Fredrik Luhr Dietrichson på kontrabass, og Liv Andrea Hauge på piano og vokal. Vakker musikk, med en enkel verbal dramaturgi, det blir musikk som er lett å lytte til. Stort sett strålende utført. Til tider blir det finurlig mesmeriserende, dramaturgien trekker deg inn og fanger hele din oppmerksomhet. Men jeg savner noe motstand i stoffet, noe som gir meg opplevelsen av det psykologiske dramaet Ekko gjennomlever. Mer av hennes desperasjon: «It’s always again and again and again».
Etter en time i lag med Ekko, trekker vi ned mot vårt andre hjem under festivalen, Smeltehytta. Denne gamle bygningen der sølvet ble utvunnet av malmen fra gruvene rundt Kongsberg. Bygningen ble tatt i bruk i 1844, omtrent samtidig som den 26 år gamle redaktøren av Deutsch-Französische Jahrbücher Karl Marx, for første gang traff den to år yngre forretningsmannen og filosofen Friedrick Engels i Café de la Régence i Paris.
Radarparet Marx & Engels kan på mange måter stå som en internasjonal forløper for det norske radarparet Arne Garborg og Ivar Egnund. I så fall er vel Fedraheimen en slags skygge av Deutsch-Französische Jahrbücher — og Hulda Garborg tilsvarer Jenny Marx, eller omvendt. Marx og Engels’ mangeårige samarbeid begynte som kjent umiddelbart etter det første møte, med det første bokverket ferdig året etter sitt første møte. «Die heilige Familie» ble publisert i 1845. Et produktivt samarbeid, på samme måte som samarbeidet mellom Garborg og Egnund.
Smeltehytta var i bruk som smeltehytte til 1922, da den nye smeltehytta på Saggrenda ble tatt i bruk. I dag er den et museum og selskapslokale. Og åsted for de årlige sammenkomstene av frittgående særinger på Kongsberg. Er det noe som gjenspeiler Kongsbergfestivalens historiske sjel, så er det særingprofilen. Kongsberg er så godt som det eneste stedet er ‘særing‘ ikke er et skjellsord, men et gedigent kompliment. Skal denne særmerkte betgnelsen oversettes til engelsk, så er det flere alternativer. Men eccentric blir for blast, crank for eksentrisk. Weirdo — ukonvensjonelt og utenfor de aksepterte normer — kan i de fleste sammenhenger fungere som en kulturell beskrivelse av Kongsbergsbegrepet særing.
I utgangspunktet var særing-begrepet knyttet til det fornorska begrepet om friker, fra de engelske freaks på seint 1960-tall og tidlig 1970-tall. Men da frikerne raskt ble forbundet med stoffbruk, Slottsparken, og andre særegenheter, så følte vel de virkelige Kongsbergsæringene at friker-begrepet ikke riktig fanget essensen av det jazzmusikalske fenomenet, på tross av mange møteplasser og tilknytningsformer mellom begrepene. Vi var aldri friker, men særinger vil vi alltid være — til vår ‘døyan’ dag’!
La nå dette være årets lille bidrag til skrivingen av «Særingenes kulturhistorie». For som en del av frykten for framtida som ligger over oss for tiden, ligger også en frykt, grensende til visshet, om at særingene går en trist framtid i møte. Avantgarde- og kunstmusikken er i ferd med å marginaliseres i våre samfunn, fortrengt av musikk som har sin hovedfunksjon i å være tidtrøyte. Musikken som krever en aktiv holdning og kreativ lytting, fra tilhøreren og publikum, er i ferd med å forsvinne fra de allmenne informasjonsarenaene som det store publikummet møter.
Ja, selv såkalte forståsegpåere, informanter som blir framstilt som «eksperter», er bemerkelsesverdig ureflekterte og kunnskapsløse om kunstmusikk — om all slags særingmusikk. Det er år og dag siden vi kunne vende oss til NRK, Dagbladet og andre den gangen seriøse nyhetskanaler og finne kritiske vurderinger om kunstmusikk. Når den tyske romantiske komponisten Max Bruch presenteres av en såkalt musikkekspert i beste sendetid på NRK tidligere i år som ‘maks bryʃ‘ er kunnskapsnivået så lavt at det ikke bare er langt over i det tragiske. Det vitner om en intern kvalitetssikring som langt fra holder mål.
Men vi lar det ligge nå, etter at vi har passert inngangsdøra til Smeltehytta. Nå skal oppmerksomheten rettes mot det som skal skje foran oss — i dette rommet vi har opplevd så mange gyldne øyeblikk. Det er tid for Særingfest. Men så ser vi det: Hele den lange kongerekka som har smykket dette rommet i all tid vi har vært her, med Christian den nte og Fredrik den (n-1)te side ved side fra n = 4 til n = 7, er borte! Det er Særingfest uten kongefølge! Er det mulig?
Først ut er Frode Gjerstad og Tuba Trio. Med Gjerstad på treblås, Marc Unternährer på tuba med kompenserende virkning, noe som gir et mer kraftfylt uttrykk i instrumentets dypeste rom, og Frank Rosaly på trommer. Frode Gjerstad har i det minste en del av æren for at det finnes så mange dyktige frittgående musikanter i Norge i dag. Hans arbeider har inspirert mange, og hans mentorfunksjon har vært viktig for flere, spesielt for en del av de med røtter i Stavangerområdet. Rosaly tør også være velkjent. Han har vært en sentral del av det utvidede Chicago-miljøet i mange år, med samarbeid med blant annet Dave Rempis, og har samarbeidet med Ingebrigt Håker Flaten, blant annet i Scorch Trio og Young Mothers, ved siden av deres begge deltakelse i Bradford/Gjerstad Quartet. Unternährer er kanskje den minst kjente av de tre, men vi har hørt ham blant annet i samarbeidet med Silke Eberhardt.
Denne trioen spilte to konserter på BIMhuis i Amsterdam i de siste dagene før verden ble nedstengt i februar/mars 2020. Etter en rekke planendringer er de nå endelig kommet til Kongsberg, to år etter den opprinnelige planen. «Jeg er nesten like nysgjerring som dere», sier Frode Gjerstad før han setter det hele i gang. Et intenst heftig sett, der spenningen mellom Gjerstads klarinett og saksofon og Unternährers tuba skaper driv i musikken.Trioen leverer et interessant sett, med interaksjon og dynamikk.
Rosalys utradisjonelle trommebruk er fascinerende på så mange måter. Blant annet bruker han overtrykk i den dobbelt-hodede gulvtomen for å få en paukeaktig glissandoeffekt ved anslag mot skinnene. Jeg får et flashback tilbake 1970-tallet da det en kort periode var populært å sette på en ventil på trommesargen på gulv-tomen, kople den til en slange med munnstykke, og så blåse overtrykk inn tromma. Trommeslageren Connie Kay var vel anfører for utvikling av slike «extended»-teknikker i den perioden, han brukte dette blant annet i utstrakt grad under konserten med Modern Jazz Quartet i Njårdhallen 21. oktober 1970.
Neste ut er AUK Trio. Trioen, med fløytisten Henriette Eilertsen, gitaristen Ferdinand Bergstrøm og bassisten John Andrew Wilhite-Hannisdal, bruker heller ikke «Sturm und Drang» som verktøy i musikkutøvelsen. Her er det lavmælt intensitetsom gjelder. Eilertsen har et spennende uttrykks-spektrum, særlig med bruk av overtone-spektrene, og overblåsing, på fløytene sine, Wilhite-Hannisdal med helt egne, eklektiske teknikker som han har utviklet gjennom sine masterstudier ved Musikkhøgskolen. Bergstrøms gitarlyd på en nesten klassisk, halvakustisk Eastman-gitar uten pickuper og forsterking, gir meg gode assosiasjoner i retning av lyden av den britiske gitaristen John Russell, som forlot oss alt for tidlig i januar 2021. Et avdempet, rolig og meditativt sett.
Så kommer det settet som vi virkelig har sett fram til denne dagen: Heather Leigh på steel guitar, og Peter Brötzmann på klarinett og altsaksofon. Vi har bare så vidt kommet oss etter opplevelsen av Brötz solo i Kunstnerlåven i går, men det virker definitivt som Brötzmann selv har kommet seg. Samspillet med Leigh gir ham rom for små pustepauser, og dermed muligheter til å ta seg litt inn igjen etter karakteristiske Brötz-like utblåsinger. Duoen med de to har nå eksistert i noen år, siden 2015. Duoen har ikke bare blitt avbrutt av pandemien, men også av Brøtzmanns sykdom. De har allikevel rukket å gi ut i alt fem plater siden 2017, to i egenproduserte små opplag — «Crowmoon» og «South Moon Under» — samt «Ears are Filled with Wonder» på Not Two Records, og «Sex Tape» og «Sparrow Nights» på Trost.
Peter Brötzmann er presentert for våre lesere med bare navnet, Heather Leigh er vel noe mer av et ubeskrevet blad i våre kretser. Hun har sin livsbakgrunn fra Texas; men har i mange år vært basert i Skottland. Hun har gitt ut en rekke plater i eget navn — til vanlig betegnet som rock av et eksperimentelt preg — den siste er «Glory Days» fra 2020. En spennende motsetning mellom Brötzmanns rendyrkede heftighet på sine horn, og Leighs rå og røffe lydlandskap på steel guitaren. Noen ganger fuzzy, rock steady, andre ganger «shredding», men også nesten over i det romantiske. Mens Brötzmann er hakket mer tilbakeholdt enn vi kjente ham før, det er ikke den barriakdestormende oksen som med breie, kraftige skuldre dundrer inn i muren. I stedet er det en slags undertrykt kraft, mer kontrollert og mer målrettet. Mens Leigh står for det barrikadestormende som kommuniserer med Brötzmanns sylskarpe kraftinnsats. Der Brötzmann utnytter det fulle kromatiske landskapet, synes Leigh å holde seg i stor grad i ett diatonisk rom på steel-guitaren. Et femtonig mønster fra Leigh danner grunnlaget for de siste vandringer ut mot slutten av settet.
Det siste settet på årets særingfest er et nytt prosjekt som er gitt navnet Party + 1. Virksomhetsideen er at party-kvintetten med John Butcher på tenorsaksofon, Tony Buck på trommer og el-gitar, Per Zanussi på kontrabass, Lene Grenager på cello og Ståle Liavik Solberg på trommer, til hver konsert skal invitere en gjestemusiker for hver konsert. Dermed er det en idé om at gjesten skal bidra til at musikken går i helt andre retninger enn tidligere og kommende konserter med andre gjester. Dagens gjest og «+1» er Pat Thomas, på elektronisk generert, syntetisk musikk.
Butcher setter i gang, etter hvert med Tony Buck som sentral pasningsgiver. Grenager evner alltid å finne kreative veier ut av celloen sin, med sitt eksplorative spill. Grenager og Zanussi finner en slags dansende, atonal groove seg i mellom, mens Buck og Solberg utveksler en rekke perkussive baller. Hovedproblemet under dette settet er at Pat Thomas egentlig ikke kommer i inngrep med musikken. Jeg opplever at han i alt for stor grad blir liggende på utsiden, eller overflaten, av musikken. Et fint sett, men ikke hakeslepp-skapende, som jeg håpet på.
Vi avslutter kvelden ved å trekke over i vårt andre hjem under festivalen, Energimølla. Her er det tid for Isaiah Collier and the Chosen Few. Den unge 24-åringen er et nytt tilskudd til Chicagos lange AACM-historie. Med musikalske røtter i den afro-amerikanske spirituelle jazzen på 1960-tallet er han — kanskje ikke overraskende — utropt til den nye John Coltrane. Som David S. Ware, som han nok også har hørt på, forener han Chicago-tradisjonens orientering mot og dype forståelse for «Great Black Music» — AACMs slogan — med New York-historiens spirituelle frijazz. Men det er åpenbart at «den sene Coltrane», Tranes eksplorative, spirituelle jazz i de aller siste to-tre årene han fikk leve, er et sentralt referansegrunnlag for Collier og hans medmusikere.
Kvartettens første — og så langt eneste — ordinære album, «Cosmic Transitions», ble utgitt i fjor. Tidligere i år utga de et digitalt kortalbum «Lift Every Voice», spilt inn i det klassiske studioet til Rudy Van Gelder i Englewood Cliffs, NJ. Den siste er en kommentar og «Ode to our survival. Our never yielding faith and also as a requiem for every person who was Black America and was slain unjustly. Persecuted, prosecuted, and even strip of dignities being seen as men, women, and children».
Jeg ankom ettter at kvartetten hadde startet. Med Jordan Williams på piano, Brandon Ortiz på bass og James Russell Sims på trommer, er det lett å tenke på Coltranes klassiske kvartett. Williams er en pianist som legger seg tett opp i spillet til McCoy Tyner, med blokkakkorder i modalbasert spill. Når de setter i gang med en låt som sterkt minner meg om Coltranes versjoner av «My Favorite Things» med et e-mollbasert modalt sentrum, er det deilig musikk, og spilt med stor forståelse og innlevelse. Men det viser seg raskt at hodet nok ikke er helt på plass lenger. Jeg må derfor avbryte ikke lenge etter midnatt. Kvartetten spilte også i København dagen efter, så du kan i stedet lese Marcus Behrens’ omtale av denne konserten her.
Takk for idag.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Kongsberg jazzfestival/Morten Kolve (hovedbilde Brötzmann/Leigh). Andre bilder, se bildetekst
Marilyn Mazur. Foto: Kongsberg jazzfestival/Gunnar Brekke
Liv Andrea Hauge. Foto: Kongsberg jazzfestival/Birgit Fostervold
Frode Gjerstad Tuba Trio. Foto: Kongsberg jazzfestival/Espen Sandengen
Heather Leigh. Foto: Kongsberg jazzfestival/Morten Kolve
Peter Brötzmann. Foto: Kongsberg jazzfestival/Espen Sandengen
AUK Trio. Foto: Kongsberg jazzfestival/Espen Sandengen
Party + 1. Foto: Kongsberg jazzfestival/Morten Kolve
Isaiah Collier and the Chosen Few. Foto: Kongsberg jazzfestival/Birgit Fostervold
