Den amerikanske trompeteren Dave Douglas, er en musiker som siden han platedebuterte på begynnelsen av 90-tallet, har laget musikk som befinner seg innenfor en rekke forskjellige deler av jazzen. Han har medvirket på mer enn 50 plateinnspillinger, og han har spilt med egne band, med Joe Lovano, og i sekstett med Bill Laswell. Han har gjort en rekke utgivelser på Winter & Winter med Uri Caine, elektronisk musikk med Shigeto, han har laget musikk til stumfilmer, og det siste året har han spilt i sekstett med Jeff Parker, Tomeka Reid, Anna Webber, Nick Dunston og Kate Gentile på innspillingen «Engage» fra 2019 (anmeldt HER) og i sommer kom han med platen «Dizzy Atmosphere», hvor han spiller med Dave Adewumi (tp), Matt Stevens (g), Fabian Almazan (p), Carmen Rothwell (b), Joey Baron (dr), som er anmeldt HER. Han har også spilt med musikere og band som The Band, Don Byron, John Zorn Masada, Steve Beresford, Anthony Braxton, Han Bennink, Uri Caine, Misha Mengelberg og Sean Lennon, for å nevne noen.
Mange vil kanskje betegne Douglas som en litt skidsofren musiker, som ikke helt har klart å finne sin stil, noe jeg, etter å ha fulgt hans karriere opp gjennom årene, kan være enig i.
På «Marching music» kan man også føle litt av dette. Med seg i bandet har han Rafiq Bhatia på gitar (fsom blant annet har samarbeidet med Son Lux, Vijay Iyer og Glenn Kotche), Melvin Gibbs på bass (som vi husker fra samarbeid med Ronald Shannon Jackson, Arto Lindsy og Sonny Sharrock) og Sim Cain på trommer (som blant annet har spilt med Rollins Band, Greg Ginn, Marc Ribot og Elliot Sharp), og bandet gjør 10 låter komponert av Douglas, som han selv kaller en suite. Jeg synes musikken spriker en god del i stemning og landskap, men ikke mer enn at det er Douglas trompet som spiller hovedrollen, og at vi møter bandet i et landskap som ligger godt innenfor den moderne, melodiøse jazzen, med tette bånd til annen populærmusikk.
Musikken er gjennomgående melodiøs, og befinner seg et sted i nærheten av hvor vi i mange år har funnet for eksempel Nils Petter Molvær og flere av de europeerne som fulgte i hans fotspor etter hans utgivelse «Khmer», men langt fra like kreativ og utforskende. Her føles det meste ytterst planlagt, og det virker nesten som om musikken er laget for det litt enklere, hippe, amerikanske publikummet.
Alle musikerne som medvirker er svært dyktige, og de fremfører Douglas’ musikk med bravur. I tillegg er det ikke så mye å utsette på Douglas’ trompetspill, som nesten er tatt ut av læreboka. Han har total kontroll på spillet sitt, og det tekniske er nærmest fullkomment. Han har en litt «kald» tone i hornet, som fremheves av det relativt varme «kompet».
Melodiene Douglas har skrevet, er nok mer eller mindre spesialskrevet til disse musikerne, og de fungerer mer enn godt nok. Men jeg savner litt galskap i det hele. At musikerne virkelig «kliner til» og går litt amok. For her synes jeg det meste blir litt for snilt til at det skal bli en favoritt. Kanskje blir de ti låtene litt for like i temperatur, slik at det lett blir litt kjedelig. Noe det ikke burde, med såpass dyktige musikere på plass.
Men innimellom synes jeg de treffer «blink» med fine ideer og innspill. Men som helhet blir det litt ensformig, selv om det er umulig å si noe negativt om de fire musikernes innsats.
Jeg er overbevist om at mange trompetere, særlig med base nord i Europa, vil elske denne musikken. For hele veien gjennom er musikken nærmest perfekt fremført, men, som sagt tidligere, jeg savner at man «tråkker til» innimellom. Og jeg blir sittende å tenke på hva en trommeslager som for eksempel Torstein Lofthus, kunne bidratt med i denne sammenhengen.
Jan Granlie
Dave Douglas (tp), Raliq Bhatia (g), Melvin Gibbs (b), Sim Cain (dr)
