Den amerikanske trompeteren Dave Douglas, har siden han kom med sin første plate, «Parallel Worlds» på Soul Note i 1993, levert en rekke spennende plater. Han har samarbeidet med John Zorn og hans Masada-prosjekt, han har gjort fine plater med sin Tiny Bell Trio (med Bad Shepik og Jim Black) og sin sekstett. Han har gjort et prosjekt med musikken til Mary Lou Williams, han har vært inspirert av musikken til Rufus Wainwright og Björk, han har gjort plate med Bill Frisell og han har gjort prosjekter med DJ’er og film.
På slutten av 90-tallet startet han sitt eget plateselskap, og fra da av har han kommet med ei «røys» av plater, som har vært svært varierte i kvalitet, men siden han har styrt plateselskapet selv, har han også sluppet selskapenes «nåløyer», noe som ikke alltid har vært like heldig, noe man kunne merke på hans seneste plate, «Engage», hvor han samarbeider med dyktige musikere som cellisten Tomeka Reid, gitaristen Jeff Parker og klarinettisten Anna Weber (anmeldt HER).
Da hans nye plate dukket opp i posten, og jeg så tittelen «Dizzy Atmosphere», tenkte jeg at det var en hyllest til Dizzy Gillispie, som har skrevet låta, og som første gang gjorde den på plate med Charlie Parker i 1945. Men det var det heldigvis ikke. Slike hyllester, hvor man utelukkende spiller låter fra andre musikere som spiller samme instrument som en selv, ender ikke alltid like godt. Denne gangen er de fleste låtene laget av Douglas, med unntak av «Manteco» som er gjort av Gillispie, Gill Fuller og Chano Pozo, og «Pickin’ The Cabbage» gjort av Gillispie. Og med seg i studio har han trompeteren Dave Adewumi, gitaristen Matt Stevens, pianisten Fabian Almazon, bassisten Carmen Rothwell og trommeslageren Joey Baron.
Vi får ni komposisjoner, hvor Douglas’ litt klassiske trompettone er det forende instrumentet. Og jeg tror det har vært et godt trekk å ha med en annen trompeter i tillegg, slik at trompetstemmene blir varierte, og at vi ikke hele tiden må forholde oss til Douglas litt for skarpe tone. Og Adewumis tone i hornet passer fint som en slags kontrast til Douglas, og fungerer derfor fint i sammenhengen. I tillegg blir det en egen stemning i bandet når man har to trompetere, uten at det blir noen slags «trumpet battle», men at det heller virker som at det gjør stemningen i studio mer avslappet og «løs».
Douglas er en utmerket komponist og trompeter. Og selv om jeg ikke er så glad for den «klassiske» tonen i hornet hans, så er han teknisk fremragende. I tillegg har han fått med seg en dyktig gjeng musikere, hvor vi egentlig bare kjenner Baron fra før. Vi legger merke til fint gitarspill fra Stevens, som avleverer noen fine solier, og et solid komp med Almazan, Rothwell og Baron.
Hele veien er musikken variert og fin, og innimellom hører man at Gillispie er «ledestjernen». Men ikke mer enn at det er Douglas sin musikk og komposisjoner som dominerer. Selv de to låtene Gillispie har vært med på å lage blir personlige og fine.
En adskillig mer spennende innspilling enn Douglas forrige, og kanskje er han igjen på rett spor med den jazzen han føler seg mest bekvem med. For dette var en opptur!
Jan Granlie
Dave Douglas (tp), Dave Adewumi (tp), Matt Stevens (g), Fabian Almazan (p), Carmen Rothwell (b), Joey Baron (dr)