Jeg vil påstå, uten å ha sjekket alle som utgir plater om dagen, at det sveitsiske plateselskapet Intakt Records er ett av verdens mest spennende. De utgir hele tiden spennende musikk, i hovedsak fra Mellom-Europa, men også fra andre deler av verden.
Nå har de vært på unerhört-festivalen i Zurich for å feste konserten med Dave Girler Trio featuring Jamie Branch på bånd, og her er platen!
Gitaristen Dave Gisler er født i 1983, og er utdannet ved Lucerne Music Academy, og de senere årene har han hatt egne band, pluss at han har spilt med musikere som Mark Feldmann, Nasheet Waits, Drew Gress, Ingrid Laubrock, Sylvie Courvoisier, Nat Su, Tom Rainey, Freddy Studer, Jeff Davis, Christy Doran, Heiri Känzig, Lukas Niggli, Ohad Talmor og mange flere. Han har turnert over store deler av verden, og har vært å høre i både, Norge, Sverige, Finland og Danmark.
Trioen kom for noen år siden ut med debutplaten «Rabbits on the Run» (INTAKT), og Gisler har vært å høre på plater med Christoph Irniger Pilgrim, hvor et par allerede er anmeldt på salt peanuts*, og Florian Egli Weird Beard på Intakt tidligere.
Det bandet han spåilte med i Zurich den 29. november i 2019, besto av Gisler på gitar, Raffaele Bossard på bass og Lionel Friedli på trommer, pluss den nye, virkelig store frijazz- og krafttrompeteren fra USA, Jaimie Branch. I løpet av de siste årene har Dave Gisler skaffet seg et imponerende rykte innen det fritt tenkende kraftfeltet for moderne jazz som en «klangarkitekt» på elektrisk gitar. På den ene siden elsker Dave Gisler-trioen energien i et rockeband, som glir muntert inn i roligere partier, hvor de tar det hele ned, og vi får lyriske og ytterst vakre sekvenser. Og alle som allerede har sett Jaimie Branch live, vil kjenne hennes unike måte å spille energisk, og effektivt.
Vi får ni komposisjoner, eller «strekk», som alle er komponert av Gisler, og det starter med en relativt lang «Intro», hvor trioen får briljere på utmerket og relativt rocka måte. Men ikke uten av Branch blander seg inn med effektfullt og energisk spill. Og derfra og ut er dette en ren fryd. Hvis du kan tenke deg Terje Rypdal på sitt aller beste, sammen med en ultraenergisk Palle Mikkelborg (er det mulig å tenke seg det?), så er du i nærheten av mye av det vi her får servert.
Det er trioen som, selvsagt, er hovedingrediensen her, men uten det utmerkede trompetspillet til Branch, ville platen ha vært helt annerledes. Hun må være verdens største energibombe når det gjelder trompetspill. Her legges det ingenting imellom, og hele veien leverer hun fantastiske innspill. Og kompet, med Bossard og Friedli, er som å høre noen av de beste kompene Terje Rypdal har hatt opp gjennom årene. Det er egentlig bare keyboardsene til Ståle Storløkken som mangler.
Og skal du ha real rock’n roll, er det bare å skru tredjesporet, «What Goes Up …» opp på volum 11, og la det stå til. Her er alle fire på hjemmebane, og gitarspillet til Gisler går utenpå de fleste av de heavyrockbandene som har stått på de store scenene de siste årene. Deilig! Og med Branch på toppen blir dette himmelsk!
I «Cappuccino» og i «Spielgasse» er man mer eksperimentelle, og søkende, mens de i «One Minute too Late» starter eksperimentelt og søkende, før de bygger seg fint opp ved hjelp av Branch’ trompet, og de beveger seg svært tett på det vi fikk fra Rypdal på for eksempel ECM-utgivelsene «Waves» og «Chaser». Nydelig spill av alle fire, og du skal ikke se bort fra at de nevnte ECM-platene står godt slitte i platereolene til Gisler. For dette er nesten så tett på disse platene det er mulig å komme. Nydelig!
Så får vi tittelsporet fra deres debutplate, «Rabbits on the Run», en relativt fri og rocka låt, hvor energien til Branch fører an, før vi får «Better Don’t Fuck with the Drunken Sailor», en låt som nærmer seg Miles Davis i et tenkt samarbeid med Bill Frisell, for eksempel, før de avslutter med «Dive» hvor bassist Bossard får vist seg fram i starten i et litt løst rockeriff, før det hele går seg til ved hjelp av trommeslageren, og vi havner i et slags Miles/Frank Zappa-landskap.
Da jeg puttet denne platen i spilleren første gang, var jeg en smule skeptisk. Men det gikk ikke mange sekundene før jeg la fra meg det jeg holdt på med, å bli sittende å lytte til hva Gisler og hans venner leverte. Dette er som en slags oppsummering av noe av den beste gitarjazzen som er laget de siste 20-30 årene, presentert av unge musikere som virkelig har noe å melde, og med Jamie Branch som medspiller, er dette blitt en strålende liveinnspilling, og absolutt noe for festivaler og jazzklubber her oppe i nord også!
Jan Granlie
Dave Gisler (g), Jaimie Branch (tp), Raffaele Bossard (b), Lionel Friedli (dr)
