Den britiske øya, Isle of Whight, er nok kjent for helt andre musikalske happeninger, enn at pianisten David Arthur Skinner ble født der i januar 1980.
Han er utdannet og bor i Norge, og har vært bosatt der siden 2005.
Opp gjennom årene i Norge har han gjort sju plater, hvorav de fleste er i samarbeid med saksofonisten Anders Grønseth.
Men hans to siste produksjoner har vært solo, hvorav hans seneste, «Cubistic Boogie», er den klart beste, etter min mening.
I Danmark finnes en pianist som heter Henrik Gunde. Han har bl.a. gjort noen prosjekter hvor han enten tolker Erroll Garner, eller han gjør nyere kjente låter i Erroll Garner-stil. Han er vel nærmeste jeg kan sammenligne Skinner med. De er begge vanvittige teknikere, som behersker alle måter å behandle et piano på, og musikkstilen de velger å bruke platene sine på, er ofte veldig i slekt.
Skinners plate er en god blanding av standarder og egne komposisjoner. Det starter med Fats Wallers «Ain’t Misbehavin’» i et forrykende tempo, før vi får Skinners egen «David’s Boogie», som er en boogie slik boogie skal være, før vi får Youmans «I want to be happy», hvor man kan høre at det er akkurat det Skinner er. Det sprudler nesten over i spilleglede på dette sporet, og boogie woogien, har jazzhistoriske røtter som smeller i veggene.
Burns og Woody Hermans «Early Autumn» følger, og vi får mulighet til å puste normalt igjen. Dette er ei låt som beviser at Skinner også mestrer balladetolkning.
Frederick Loewes «On the street where you live» får en morsom og original versjon, mens hans egen «Jazz Hands» viser at Skinner takler mer enn streit jazz og boogie woogie. Her er vi i et fornemt danselokale, hvor musikerne kommer fra Øst-Europa. Dette er en briljant teknisk sak, som fungerer perfekt i sammenhengen, og som er med på å gjøre plata variert.
Ellingtons kjente «Sophisticated Lady» følger i et soloarrangement som nesten gjør låta ugjenkjennelig. Vi får den i typisk 30-tallsstil, og man merker at Skinner kan denne låta, og kan gjøre akkurat hva han vil med den uten at den faller fra hverandre.
«Stumpin’ at the Savoy» presenteres også i ytterst original og morsom tapning. Den ihjelspilte låta får ny næring ved Skinners behandling, og vi får nesten en helt ny låt, i god boogie woogie, eller kanskje nesten ragtime-utgave.
Skinners «Balkong», er akkurat slik en sommerettermiddag på balkongen skal være. Noe hvitt i glassen og med ettermiddagssolen rett i mot og gjerne en mild bris i ansiktet. En vakker ballade. Hans egen «Broken Boogie» er neste, en skikkelig boogie woogie. Skinner kaller sine boogier for kubistiske boogier, noe som er et godt uttrykk for den behandlingen boogiene får i hans hender. De hopper og spretter og det blir hele tiden lagt inn små overraskelser som gjør de til noe mer enn «vanlige» boogier.
Tizols «Caravan» må selvsagt med, ei låt som har vært spilt titusenvis av ganger på alle nivåer siden den ble skrevet av Juan Tizol i 1936. Men jeg tror ikke den gamle låta noen gang er blitt spilt slik vi får den servert her. Strålende.
Så rundes det hele av med Eubie Blakes «Memories of You». Den har han tilegnet sin lærer ved Griegakademiet i Bergen, Morten Eide Pedersen, som døde i fjor, bare 56 år gammel. Skinner tar den helt ned, nesten som en salme, og ved å spille denne slik han gjør det her, så tyder det på at han hadde et nært og godt forhold til sin lærer. Usigelig vakkert.
«Cubistic Boogie» er blitt en perle av en solo-pianoplate, og for alle venner av litt eldre jazz, burde dette være et must for platesamlingen. Skinner er en musiker som bør få plass og rom i den nordiske jazzen! Nå!
Jan Granlie
David Arthur Skinner (p)
