Den franske komponisten med mye mer, Denis Frajerman, startet sin musikalske karriere som komponist i det franske eksperimentelle bandet Palo Alto. Med en sterk interesse for litteratur og med en sterk «muntlighet» som musiker, samarbeider han jevnlig med historiefortellere og forfattere for prosjekter via radiosesjoner, oratorier eller plater. Sterkt knyttet til arbeidet til forfatteren Antoine Volodine (som er hovedpseudonymet til forfatteren som er født Jean Desvignes i 1950 i Chalon-sur-Saône, og som vant Prix Médicis i 2014 for sin roman Terminus Radieux), var hans første soloalbum, Les Suites Volodine, direkte påvirket av hans forfatterskap. De deler begge en smak for hjemsøkende atmosfærer, svart humor og hekseri. Frajerman er også komponist av lydspor for samtidsdans, objektteater, animasjon, kortfilmer og dokumentarer, og har de siste årene, som gitarist, utviklet en tilnærming til dette instrumentet inspirert av folkemusikk fra Hellas og landlig blues i det sørlige USA.
Marc Sarrazy ble født i Paris i 1970. Han studerte piano og komposisjon fra 1976. Etter å ha spilt folkrock på midten av 1980-tallet, har han konsentrert seg om jazz siden 1989. Stilen hans er en kombinasjon av et neoimpresjonistisk preg à la Satie/Debussy og frie eksperimenter arvet fra europeisk samtidsjazz.
Loic Schild er trommeslageren som fullfører denne nye trioen, og albumet er en hyllest til tysk krautrock fra 1970-tallet. Kanskje ikke den musikkstilen vi er mest opptatt av her på salt peanuts*, men med de tre sine kreative evner og ideer, er dette mye mer enn tilbakeskuende krautrock.
Musikken vi får servert på denne utgivelsen kan, nesten, sammenlignes med musikk laget for meditasjon og yoga. Men med adskillig mer kvalitet i spillet enn mesteparten av den musikken jeg forestiller meg blir brukt i de fleste yogaseanser. Vi får lange toner i keyboardene med perkusjon i form av tromming i front.
Men i og med at vi har med en seriøs komponist å gjøre, så skjer det en hel del i den ene lange komposisjonen som gjøres. Nå har jeg aldri vært en stor fan av tysk krautrock, men jeg forestiller meg den relativt annerledes enn det vi får servert her. Ifølge internettet så beskrives karutrock som «en bred sjanger av eksperimentell rock som utviklet seg i Tyskland på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. Den oppsto blant artister som blandet elementer av psykedelisk rock, avantgarde-komposisjon og elektronisk musikk, blant andre eklektiske kilder. Vanlige elementer inkluderte hypnotiske rytmer, utvidet improvisasjon, musique concrète-teknikker og tidlige synthesizere, mens musikken generelt beveget seg bort fra rhythm & blues-røttene og sangstrukturen som finnes i tradisjonell rockemusikk. Av de fremtredende banda som blir regnet inn i krautrock-sjangeren var Neu!, Can, Faust, Tangerine Dream, Kraftwerk, Cluster, Popol Vuh og Amon Düül II, for å nevne noen. Begrepet «krautrock» ble popularisert av britiske musikkjournalister som en humoristisk paraplyetikett for den mangfoldige tyske scenen, og selv om mange slike artister mislikte begrepet, anses det ikke lenger som kontroversielt av tyske artister i det 21. århundre».
Musikken her er gjennomgående «svevende» og «følsom». Innenfor jazzen er det kanskje, i første rekke kretsen rundt Jon Hassell, som mest kan forbindes med denne musikken. Men selv om jeg mener musikken til salige Hassell hadde mye mer spenning i seg, enn det vi får servert her, så finner jeg også kvaliteter i det Frajerman, Sarrazy og Schild serverer på Paysages de Temps.
De meditative «strekkene» blir lange, kanskje litt for lange. Men da hjelper det godt med trommene og (noe av) perkusjonen, som innimellom bryter det litt ensidige. Men for den som har sans for den tyske krautrocken, kan det kanskje være en god idé å sjekke ut hva de tre holder på med. For likegyldig er ikke musikken, men etter min smak, foretrekker jeg nok mer energi og trøkk i det som serveres.
Jan Granlie
Denis Frajerman (electronics, wind, singing bowls, keyboards), Marc Sarrazy (piano), Loïc Schild (drums, metallophone)
