Dette er det andre albumet til den Berlin-baserte trioen Derek Plays Eric, hvor de tre musikerne, Andreas Willers på gitar, Jon Roder på bass og Christian Marien på trommer, i tillegg til å gjøre den sjudelte suiten «A Suite Of Soaps», av Willers, åpner med Paul Motians «Tuesday Ends Saturday», før de etter suiten, avslutter med Kerry Minnears, Derek Shulman og Ray Shulmans «Cogs In Cogs (Empty Promise Broken)», kjent fra Gentle Giants album The Power and the Glory, Matthew Moores «Space Captain» fra blant annet Joe Cockers album Mad Dogs and Englishmen og Dave Hollands «May Dance», som er gjort blant annet på plate av Holland, John Abercrombie og Jack deJohnette, før de avslutter med Lennon/McCartneys «I Want You (She’s So Heavy)» fra The Beatles-utgiverlen Abbey Road. Men her snakker vi ikke om coverversjoner. Her er det trioens utmerkede improvisasjoner som gjør låtene til deres egne.
Åpningen med «Thesday Ends Saturday», minner ikke så rent lite om noe av de vi fikk tidligere fra Bill Frisell. Kanskje aller mest i det fine gitarspiller til Willers, og med et drivende og fint bass- og trommekomp.
Den lange suiten «Suit Of Soaps» tar oss med inn i et fint, musikalsk landskap hvor Frisell igjen lyser over det hele, men med Willers fine og kreative gitarspill over utmerket bass- og trommespill. Hvor vi spesielt legger merke til Roders utmerkede bass-spill. Og det føles nesten som du gjennom suiten nærmest bygger opp til avslutningen med de litt mer kjente låtene. Hele veien er det et herlig driv i spillet til de tre, og selv om det er Willers som har skrevet suiten, og er den toneangivende musikeren, er det kollektivet som gjør dette til en deilig og spennende reise. Her får vi ettertenksom jazz, nydelig balladespill og heftig rock i en fin sammenblanding, som får oss til å lytte nøye på alt de foretar seg, og i siste delen av suiten, får vi en overgang til «rocken» som bare er så naturlig.
Å gjøre Gentle Giant-musikmk på trio, er en spesiell øvelse. Men her gjør denne trioen en utmerket versjon som mer nærmer seg Wes Montgomery enn originalen. Deretter får vi «Space Captain», som var en av låtene på Joe Cockers mesterlige album, før Dave Hollands «May Dance», med en el.bass-solo som minner om Colin Hodgkinson i det britiske bandet Back Door, før de andre kommer inn, og vi får en herlig og relativt fri versjon av Hollands komposisjon, som viser at dette er tre musikere som takler det meste innenfor jazzen og tilliggende herligheter.
Så avslutter de med Lennon/McCartney, og vi er litt tilbake til eldre opptak med Bill Frisell. Men mest denne særegne trioen, som leverer en strålende versjon som komponistene bør nikke anerkjennende til (uansett hvor de befinner seg). Her får vi en versjon hvor de tar låten «out in space» og gir den et helt annet innhold og innpakking enn originalversjonen. Fri improvisasjon i det rolige landskapet, hvor de kun antyder den kjente låta, men nok til at vi kjenner igjen den. Ny nydelig versjon, som (nesten) går over i landskapet til Terje Rypdal og hans «Ørnen».
Dette er blitt en nydelig utgivelse fra tre utmerkede musikere med base i Berlin. Og en plate som viser, med all tydelighet, at mye av det pop- og rockestoffet vi fikk for noen tiår siden, mer enn gjerne kan gjøres på jazzvis.
Jan Granlie
Andreas Willers (electric & acoustic guitars), Jan Roder (electric & double bass), Christian Marien (drums, percussion)
