Så er det duket for et jazzhistorisk gjenhør. Bandet Detail var lenge en institusjon som et av de få virkelige, dedikerte freejazzbanda i Norge, som stanget og stanget hodet mot veggen i flere år, med en rekke kassettutgivelser fra bandlederen, idealisten og freejazzforkjemperen Frode Gjerstad, som ingen etablerte plateselskaper ville gi ut. Da ingen andre ville utgi musikken de lagde, så gjorde han det like godt selv, noe det norske jazzmiljøet først i de senere årene har visst å sette pris på.
I tillegg var Club7 virkelig en kulturinstitusjon i Oslo i mange år. Jeg husker mitt første møte med «klubben», og det var relativt sent i stedets historie. Jeg hørte Oregon der nede i den merkelige kjelleren, og det var fullstappet med «Sigrun Bergh-sjal», «islendere», «palestina-skjerf» og langt hår og runde solbriller. Og røyken lå tett, og jeg er ikke sikker på om det kun var rulletobakk fra Petterøes eller andre ting som ble røykt, men for en debutant på stedet, var dette en litt skummel opplevelse. Og dagen etter var man på plass igjen for å høre den britiske rockevokalisten Kevyn Coyne, før man gikk over i Oslo konserthus for å høre Joni Mitchell! Disse to opplevelsene sier også mye om stedet Club7. Stjernejazz den ene dagen, og flott, alternativ rock den andre.
Men dette var også stedet hvor den nye jazzen fikk boltre seg. Her nærmest bodde flere av de norske freejazzmusikerne, som ene dagen spilte fritt improvisert musikk, og neste dag i et mer eller mindre velorganisert soulband. Og her spilte også Stavangerbandet Detail. Eller, det vil si, halvparten av bandet kom fra Stavanger, saksofonisten og klarinettisten Frode Gjerstad og pianisten Eivin One Pedersen, kom fra det gryende og fantastiske freejazzmiljøet i det som skulle utvikle seg til norges oljemekka, mens bassisten, Johnny Mbizo Dyani, opprinnelig kom fra Sør-Afrika, men hadde valgt å bosette seg i London, og trommeslageren John Stevens, var en av Londons ledende freejazzmusikere på den tiden.
Vi snakker september 1982, og siden bandet var oppvarmere for den norske supergruppa Masqualero (Jon Balke, Arild Andersen, Jon Christensen, Nils Petter Molvær og Tore Brunborg), tror jeg «klubben» var godt fylt opp, noe denne Detail
ikke var altfor vant til. Derfor leverte de også kanskje en av sine beste konserter denne kvelden, og hele veien låter det inspirert og spennende.
Omtrent en uke etter denne spillejobben forlot Eivind One Pedersen bandet, men de fortsatte som trio, og skal man tro vår skribent Johan Hauknes som anmeldte platen «First Detail» (Rune Grammofon), som er innspilt på Henie-Onstad-senteret utenfor Oslo den 2. oktober, så var bandet fremdeles en kvartett, men siden Johnny Dyani ikke rakk fram til konserten, så ble den konserten gjort som trio. Men One Pedersen var fremdeles med i bandet, og det opptaket var muligens det siste med One Pedersen involvert. Hauknes’ anmeldelse kan du lese her)
One Pedersen døde i 2012, og det har lenge vært sterke følelser involvert for Gjerstad etter dette, og det er kanskje også grunnen til at platen først nå er ute.
Vi får fem strekk, «Part 1», «Part 2», Part 3», Part 4» og «Part 5», og det hele starter med One Pedersens piano, Dyanis strykebass og Gjerstads bassklarinett, mens Stevens karakteristiske trommespill «leker» seg i bakgrunnen. Og derfra og ut, er dette en strålende oppvisning i fri improvisasjon, slik fire av de beste i klassen gjorde det i 1982.
Det blir nesten nytteløst å gå inn på hvert strekk og skrive noe fornuftig om de enkeltes innsats. Her er det bare å skru volumet opp på maks yteevne, sette seg rolig tilbake i godstolen, og la inntrykkene komme.
Dette var fire musikere som kommuniserte som et firehodet troll. Gjerstad i front, styrer på mange måter utviklingen, med frapperende spill både på sopransaksofon, tenorsaksofon og bassklarinett. Men aller best liker jeg det når han slipper alle hemninger og kjører på med sopransaksofonen. One Pedersen er en litt minimalistisk pianist, som selv om han holder seg mer eller mindre «i skinnet» leverer han storartet musikk i arven etter en frittgående Paul Bley.
Johnny Mbizo Dyani kjenner vi best fra samarbeidet med Dollar Brand (Abdullah Ibrahim), men han var også involvert i flere av banda på de britiske øyer som ble drevet av eksil-sør-afrikanere, så som for eksempel pianisten Chris McGregor. I følge Stevens var han den beste i klassen, noe vi ikke skal si oss uenige i, etter å ha hørt denne innspillingen. Og John Stevens, en litt underkjent, britisk trommeslager, var som et udyr bak trommene. Og hører vi på for eksempel trommeslageren Paal Nilssen-Love, som opplevde mye av denne musikken som barn i Stavanger, så har han hentet mye inspirasjon fra Stevens.
Og til sammen gjorde de fire en strålende konsert på Club7 denne kvelden, og selv om musikken ligger et lite stykke til venstre for Masqualero, som skulle spille etter Detail, så tror jeg denne muskken var med på å også skjerpe musikerne i Masqualero. For dette er nesten magisk – fra start til mål! Og takk til Frode Gjerstad for at vi endelig får mulighet til å oppleve denne konserten med et band som var med på å starte den norske freejazzbølgen! Den mannen bør snart motta Stavanger kommunes kulturpris og arbeidsstipend for resten av livet av de norske kulturmyndigeter, for den banebrytende jobben han har gjort for saken!
Jan Granlie
Frode Gjerstad (ss, ts, bcl), Eivin One Pedersen (p, synth), Johnny Mbizo Dyani (b), John Stevens (dr)
