En av de virkelig store, amerikanske jazzmusikerne som bodde noen år i København på 60-tallet var «Bent Gordonsen», som han selv kalte seg i sin København-periode. «Bent Gordonsen fra Amager», «Bent Gordonsen fra Valby» eller rett og slett «Copenhagen Slim».
Gjennom sine år i den danske hovedstaden, var han stadig å høre i Montmartre, byens (og en av Europas) ledende spillesteder på den tiden. Dette resulterte blant annet i en rekke innspillinger live fra klubben, som de sju liveinnspillingene på SteepleChase som fikk titlene «Wee Dot» (10. juni m1965), «Loose Walk» (24. juni 1965), «Misty» (8. juli 1965), «Heartaches» (5. august 1965), «Lady Bird» (19. august 1965), «Stella By Starlight» (6. januar 1966) og «Satin Doll» (29. juni 1967).
Eller de platene med opptak fra samme år — 1964 — som denne utgivelse, som kollega og sjefs-jazz-wikipedianer, Johan Hauknes, har bemerket etter at anmeldelsen ble lagt ut. Det gjelder innspillingene «Cheese Cake» fra 11. juni 1964, «King Neptun» fra 25. juni (med Benny Nielsen på bass), «I Want More» fra 9. juli 2964 (med Rune Carlsson på trommer), «Love For Sale» fra 23. juli 1964, «It’s You or No One» fra 6. august 1964 og «Billie’s Bounce» fra 20. august 1964, alle utgitt på SteepleChase.
Nå har det danske plateselskapet Storyville, sluppet nok en liveinnspilling fra Montmartre. Men denne gang fra 1964, nærmere bestemt i juli dette året. Her møter vi Gordon på tenorsaksofon og vokal, sammen med katalaneren Tete Montoliu på piano, Niels-Henning Ørsted Pedersen (NHØP) på bass og Alex Riel på trommer. De to danskene hadde på mange måter spilt seg inn på «første-elleveren» på Montmartre, og var å finne på scenen nesten hver gang det enten var en av de mange amerikanerne som hadde tilhold i byen over lengre tid, eller en amerikansk musiker på gjestebesøk i byen.
Opptakene er hentet fra to forskjellige opptak fra Montmartre. De fire første låtene er fra 28. juli og de tre siste fra en radioutsendelse tatt opp den 20. juli.
Vi får sju låter, fremført på typisk Gordonsen-måte, med det litt «hengende» saksofonspillet som han ble så kjent for. Men jeg kan ikke forstå at de starter midt inne i Gordons «King Neptun», og NHØPs bass-solo, selv om den, som alltid, er praktfull. Platen varer ikke i mer enn 56:31, så det var plass nok til at hele låten kunne kommet med. Men det er mulig at lydmannen ikke fikk i gang opptakeren før dette. Derfor blir det altså «King Neptun» på kun drøyt tre minutter, uten at vi får med Gordons solo. Men publikum er overbegeistrede, men vi vet ikke hva vi har gått glipp av av strålende tenorsaksofonspill.
Så får vi «Big Fat Butterfly» av Eddie Barefield og Saunders King, med Gordons vokal i starten. Og når Gordon kommer inn på tenorsaksofon, føler jeg at dette ikke er Gordon på sitt mest energiske. Men det er tydelig at Riel har en «frisk» kveld. Her pusher han de andre på fremragende måte, noe som får både NHØP og Montoliu til å yte maksimalt. Og når man tar hensyn til at NHØP kun var 18 år da disse opptakene ble gjort, er det spennende å høre hans solo her. Allerede på dette tidspunktet overgikk han mange av sine basskolleger.
Deretter følger en fin versjon av Luiz Bonfá og Antonio Marias «Manha de Carnival», en typisk latinlåt, som Gordon alltid gjorde fremragende. Hør for eksempel på versjonen på «Cheese Cake» (SteepleChase) fra 11. juni samme år. Men jeg føler som om Gordon holder tilbake også her. Det er ikke den samme energien som vi har hørt på flere andre opptak fra Montmartre med han. I tillegg synes jeg kompet blir litt for «bastant».
«Loose Walk» av Sonny Stitt og Johnny Richards, er en låt jeg tror Gordon kunne spilt i søvne, så mange ganger han spilte den opp gjennom karrieren. Og her synes jeg han har fått frisket seg opp litt, for her låter det slik vi liker å høre ham. Mange strofer som blir hentet fra andre komposisjoner som han på fortreffelig måte putter inn i helheten. Og kompet er akkurat på plass hele veien, selv om jeg kanskje synes at NHØP blir litt overdøvet av Riels trommer. Men slik måtte det kanskje bli når man tok opp konserten på en helt vanlig klubbkveld. Kanskje burde Storyville ha forsøkt å gjøre noe med balansen i bandet i ettertid, for eksempel i remasteringen som Jørgen Vad står ansvarlig for.
Så får vi «I Want More» av Gordon, som starter med en introduksjon av bandet på Gordons sjarmerende engelsk/dansk. Og denne kvelden føler jeg at Gordon er mer «på høyde». Etter temaet får vi en fin solo fra «sjefen». Man legger raskt merke til at solistene blir trukket fram i bandlyden, slik at, for eksempel Montolius pianosolo fremtrer som relativt klar. Og når han spiller så bra som her, var jobben med å få han fram absolutt på sin plass. Og alle fire musikerne blomstrer i denne låten. NHØPs bass-solo er, som alltid, et mesterstykke, og her slipper også Riel til med en kort kommentar. Og det hele låter som om bandet er helt på plass.
Deretter introduserer Gordonsen Erroll Garners mest kjente låt, «Misty», en nydelig ballade, som de fleste be-bop-musikere har spilt ett utall ganger, men som nesten ingen gjør like vakkert som Gordon. Det gjelder også den versjonen vi får her, før de avrunder med Gordons egen «Cheese Cake», som også forefinnes på flere av Gordons plater, blant annet på «Cheese Cake» fra 11. juni samme år. Så det ble gjort flere innspillinger under denne kvartettens besøk på Montmartre denne sommeren. Jeg har ikke hørt versjonen på SteepleChase-utgivelsen, men forventer nesten at den er omtrent like god som den versjonen vi får servert her. Vi får strålende solier både fra Montoliu og NHØP, og over det hele «troner» Gordonsen med overbevisende spill.
Det er faktisk imponerende at man den dag i dag, kan høre trommeslager Alex Riel på flere små scener i København. Og at han var en toneangivende trommeslager allerede før mange av våre lesere i det hele tatt var født, og at han fremdeles spiller like smilende og entusiastisk, tyder på en musiker som, for det første startet tidlig, og som har holdt kroppen i form gjennom alle disse årene.
En annen ting som er imponerende, er at den gang, nesten før de som styrer mediestormen i dag var født, var radiostasjonene på plass på konserter og klubber for å dokumentere den musikken som ble skapt der og da. Det har ført til at vi i dag, over 50 år etter, får mulighetene til å høre jazzhistorien slik den framsto på 60-tallet i våre egne stuer. Det er det en del personer i de såkalte «Public Service»-radiostasjonene som godt kan sette av noen minutter å tenke over.
Dette er blitt en utgivelse som alle Dexter Gordon-samlere bør skaffe seg. Det er mulig flesteparten av låtene forefinnes på andre plater eller piratopptak, men samlet låter dette, stort sett, friskt og fint, selv om jeg kanskje hadde foretrukket å bruke enda mer tid i remiksen.
Jan Granlie
Dexter Gordon (ts, v), Tete Montoliu (p), Niels-Henning Ørsted Pedersen (b), Alex Riel (dr)
Du kan se denne kvartetten den samme sommeren på Molde jazzfestival i NRKs historiske arkiv ved å følge denne lenken. Fra 20:21 kan du først høre Benny Golson med samme backing spille Golsons «I remember Clifford», før du mellom 22:16 og 30:12 kan høre denne kvartetten. Og ja, det er en ung Jan Garbarek med sin senere ektefelle Vigdis, filmet på jammen. Forøvrig kan du også høre pianotrioen alene — Tete Montoliu Trio — mellom 08:38 og 18:10. Umiddelbart etter ankommer LTD jammen.
Videoen under er litt nyere, fra 5. august 1967, tatt oppp fra en konsert ved Magleaas Højskole. Her er strålende spill av Gordonsen med Kenny Drew på Piano, NHØP på bass og Al «Tootie» Heath på trommer.
