I den senere tiden er det en del jazzmusikere som har tatt for seg eldre rockelåter. Pasborg/Storløkken Power Duo gjør for eksempel Mick Jagger og Keith Richards’ «Paint It Black» som et av sine glansnumre.
Og her får den sannelig igjen. Denne gangen sammen med 15 andre låter tilknyttet The Beatles og The Rolling Stones. Og det hele dras i gang med «Paint It Black».
Trioen Di Vi KAPPA 3 har ingenting med norske tømmerhuggere å gjøre, som bandnavnet kanskje skulle tyde på. De kommer fra Italia, og er reindyrka jazz- (og rocke-) musikere, og har tydeligvis spesialisert seg på å gjøre egne, og til tider ytterst originale og fine versjoner av «gamle slägere». Tidligere har de blant annet gjort sine helt egne versjoner av Talking Heads (se under), Lou Reed og David Bowie, mens de denne gangen tar for seg The Beatles og The Rolling Stones.
Vi møter vokalisten med mer, Kathya West, som vi har møtt med Gallo tidligere. Hun har en følsom og fin stemme, som passer perfekt sammen med de to gitaristene. Sammen med henne møter vi gitaristene Velerio Scrignoli og nevnte Danillo Gallo, sistnevnte som vi best kjenner som bassist og plateselskapsdirektør for selskapet El Gallo Rojo, i en svært samkjørt trio, som overrasker med spennende og deilig spill.
Og starten er fin. «Paint It Black» gjøres nedpå og mye mer følsom enn Jagger og gjengen noen gang klarte å presentere den. Men det er allikevel noe Stones over de tre italienerne, og på mørke dager, tror jeg faktisk jeg vil foretrekke denne versjonen før Stones.
Deretter får vi en original versjon av Lennon/McCartneys «Lucy In The Sky With Diamonds». Og det fine med denne trioen er at de gjør disse låtene på sin helt egen måte. Og på en måte som er ytterst sjarmerende. Og med Wests stemme, som ligger i nærheten av for eksempel Björk og mange av de yngre vokalistene vi hører nå om dagen, så blir ikke dette «covring» av kjente låter, men heller at man gjør dem til sine egne.
Deretter følger i rask rekkefølge «Wild Horses» (Jagger/Richards), «Blackbird» (Lennon/McCartney) – nydelig, «Love Is Strong» (Jagger/Richards), «While My Guitar Gently Weeps» (George Harrison) i en himmelsk versjon, «Lady Jane» (Jagger/Richards), «Get Back» (Lennon/McCartney), «And I Love Her» (Lennon/McCartney), «Honky Tonk Women» (Jagger/Richards), «She’s Leaving Home» (Lennon/McCartney), «(I Can’t Get No) Satisfaction» (Jagger/Richards), «Here Comes The Sun» (Harrison), «Brown Sugar» (Jagger/Richards) og «Across The Universe» (Lennon/McCartney), før de avslutter med Jagger og Richards «Simpathy For The Devil».
Så kan for så vidt diskusjonen bare starte der den slapp! Hvem lagde de beste låtene? Jagger/Richards eller Lennon/McCartney – eller kanskje var det rett og slett George Harrison som var den beste låtskriveren? Jeg har min oppfatning av akkurat den saken, men det spiller egentlig ingen rolle.
Her får vi de kjente låtene presentert på en ytterst sjarmerende og vakker måte, hvor musikken er oppdatert til et 2017-landskap hvor vokalisten Kathya West virkelig får bevist hvor dyktig hun er. Og her synes jeg hun låter adskillig bedre enn på innspillingen «There Inside The Dark» med bandet The Rape, hvor vi også finner Danilo Gallo (anmeldt her). Hør for eksempel på den nydelige versjonen av «Blackbird». Her er det nesten bare Palle Mikkelborgs trompet som mangler.
Dette er blitt en nydelig plate, som jeg er redd for at altfor få her oppe i nord får mulighet til å høre, dessverre. For denne trioen burde være perfekt til mange klubbjobber rundt om i Norden. For dette er musikk vi gjerne hører live! Vakkert og originalt!
Jan Granlie
Kathya West (v, ‘mbira, perc, marm, kavall), Valerio Scrignoli (g), Danilo Gallo (g)
