Den brasilianske gitaristen Diego Figueiredo er et relativt ukjent navn her I Norden, med unntak av Danmark, hvor han har gjort to innspillinger på selskapet Stunt Records.
Han er en ekstraordinær og raskt voksende stjerne blant verdens jazz gitarister. Hans teknikk, timing og tilnærming til musikken er superb, noe som har gjort han til en voksende, internasjonal stjerne som man like godt kan lære seg navnet på, like godt først som sist.
På tross av at han er en relativt ung mann, har han gjort mer enn 20 plateinnspillinger, 3 DVDer og en bok, og han har mottatt priser, bl.a. på Montreux Jazz Festrival, som en av verdens ledende gitarister.
Hans forrige innspilling på Stunt, var platen «Dadaiô», som fikk strålende kritikker rundt om.
Nå er han ute med sin «Broken bossa», innspilt rett etter at han gjoprde to konserter på Sølyst under årets Copenhagen Jazzfestival. En med sin faste trio og en duokonsert med den strålende vokalisten Cyrille Aimée, som også medvirker på to spor på den nye platen.
Det starter med Diego sammen med bassisten Romulo Duarte og trommeslageren Alfonso Corréa (hans faste trio), i Figueiredos egen «Broken bossa», hvor han viser hvilken strålende tekniker han er. Deretter får vi han i duo med pianisten Steen Rasmussen i nok en låt av gitaristen, kalt «Rumo Aq Bosque» hvor hans samarbeidsevner med andre musikere kommer godt fram.
På tredjesporet, «Estudo No.1» hører vi han igjen solo, i en frapperende og flott sak. Deretter får vi «Fadinho» hvor han samarbeider praktfullt med bandeonspilleren Paolo Russo og cellisten Ruslan Vilensky. Dette er en lys og vennlig sommerlåt, som kunne gått inn som soundtrack til nesten hvilken som helst spillefilm fra Sør-Amerika. De tre samarbeider perfekt, og alle tre musikerne viser seg fram på en strålende måte. Spesielt liker jeg Russos bandonionspill på denne låta. Litauiske Ruslan Vilensky leverer også spill av svært høy kvalitet her.
«Lelé» er nok en frapperende soloprestasjon av Figueiredo, hvor han nok en gang beviser hvilken fremragende gitarist han er, og hans komposisjoner fra Brasil, kunner mer enn gjerne gått inn i standardlistene.
Neste ut er den franske «Si tu vois ma mere» av Sidney Bechet og Jean Broussole. Og her får vi stifte bekjentskap med vokalisten Cyrille Aimeé, og hennes fascinerende stemme. Hun synger med en lys stemme som gjør det hele lett og sommerlig. Her møter vi også den amerikanske saksofonisten George Garzone, som legger seg helt på Stan Getz-bagen.
Figueiredos «Valsa Curitibans» følger, og vi får nok en fin og lys sololåt, før Toquinho og de Moraes’ «Regra Trés» følger, hvor han har med seg trioen sin, og vi får en typisk lansom brasiliansk låt, hvor Figueiredo fører an i kjent stil. Hans gitarspill hever seg langt over mange andre som beveger seg inn på denne musikken. Han varierer, snur og legger en mykt teppe av velbehag over låtene, som jeg liker.
Deretter møter vi igjen Aimeé, denne gangen i Tizol og Mills evigunge «Caravan» med fin og særpreget vokal.
Så følger Figueiredos egne «Samba dos trés dragôes», som solonummer og «Flor Azul», hvor vi får nydelige innspill fra George Garzone, også her i en slags Stan Getz-versjon, før Figueiredo serverer oss Caymmi og Almeidas «Doralice» også som solonummer og Tom Jobins fine «Samba do avião» som avslutning. Her får vi også bidrag fra trommeslageren Duarte som her spiller pandeiro. En strålende avslutning på et helstøpt album fra en strålende gitarist, som vet å ta vare på musikken fra sitt hjemland, og ikke helle et sekund mot pengemarkedet i USA. Strålende!
Jan Granlie
(PS: Vi gjør oppmerksom på at coverbildene på denne innspillingen er tatt av skribenten…)
Diego Figueiredo (g), Cyrille Aimeé (v), Romulo Duarte (b), Alfonso Corréa (dr, pandeiro), Steen Rasmussen (p), Paolo Russo (band), Ruslan Vilensky (c), George Garzone (ts)
