Organisten Dr. Lonnie Smith slo gjennom som samarbeidspartner til gitaristen George Benson, men Benson spilte i Jack McDuff sitt band. Benson og Smith ble gode venner, og startet etter hvert George Benson Quartet, featuring Lonnie Smith i 1966.
Etter to album med Benson, «It’s Uptown» og «Cookbook», gjorde Smith sitt første soloalbum, «Finger Lickin’ Good» i 1967, med Benson og Melvin Sparks på gitar, Ronnie Cuber på barytonsaksofon og Marion Booker på trommer.
Etter det har han gjort mer enn 30 album i eget navn. Hans forrige plate kom i 2012 («The Healer»), så da mente vel herrene i Blue Note at det var på høy tid å sende den gamle doktoren i studio igjen.
«Evolution» er på mange måter et fint come back fra Smith. I tillegg til sine vanlige medmusikere, gitaristen Jonathan Kreisberg og trommeslageren Jonathan Blake. Har han alliert seg med en rekke mer eller mindre faste musikere i bandet.
Vi får møte Smith i samspill med pianisten Robert Glasper og saksofonisten Joe Lovano, så her har tydeligvis Blue Note plukket fra egne rekker for å «heve» innholdsfortegnelsen på plata.
På mange måter har det vært vellykket å ta med de mer kjente gjestene, men jeg synes faktisk at doktoren fungerer best i nedstrippa landskap, hvor han kun omgir seg med gitarist og trommer. Som i likhet med en del andre plater fra Blue Note (og andre) de senere årene, så lesses det på med altfor mange musikere, slik at fokuset på hovedpersonen forsvinner.
På «Evolution» synes jeg doktoren forsvinner litt i helheten. Det blir mye blåser-riff og staffasje som jeg ikke synes gjør plata mer interessant.
På «Evolution» er kun på tp låter, Monks «Straight No Chaser» og «My Favorite Things» hvor vi virkelig kan høre Smith i hovedrollen. Det gjelder også til dels i Smiths egen «For Heaven’s Sake», selv om man her også får Joe Lovano og John Ellis på bassklarinett i tillegg.
Platen inneholder i hovedsak lange spor, som i litt for stor grad må bygges og bygges ut med mange instrumenter som gjør at interessen til dels avtar etter hvert.
Men dette er blitt en slags mare for Blue Note, etter av Don Was tok over styringen av det musikalske. Lydbildet på flere av platene har blitt mer kaotiske og fokus på hovedartistene blir mindre.
Men for den som elsker Hammond B3, så er Dr. Lonnie Smith verdt å lytte på.
Han spiller på Jazzhus Montmartre i kveld (torsdag), fredag og lørdag. Og jeg ser ingen grunn til at man ikke skal vøre tilstede ved en av disse konsertene, hvis man er i byen. For som trio (som han kommer til Montmartre med), er han strålende.
Jan Granlie
Dr. Lonnie Smith (Hammond B3), Robert Glasper (p), Joe Lovano (ss, ts), Joe Dyson (dr), Jonathan Blake (dr), John Ellis (bcl, ts), Jonathan Kreisberg (g), Keyon Harrold (tp), Macrice Brown (tp)
