De fleste som følger med på salt peanuts* vil ha lagt merke til at vi er en smule skeptiske til band som holder seg til jazzrocksjangeren, særlig de med klare referanser tilbake til 1980- og 90-tallet og plateselskapet CTI.
Det første albumet til den norske trioen EH3, Improve Reality fra EH3 ble utgitt på Losen Records i mai 2020. Albumet ble godt mottatt både i Norge og i utenlandske medier, med karakteristikker som «Sparkling», «Diesel 6», «Fantastic», «Excellent», «Beautiful», «As good as it can be» og «Svært talentfulle folk». Etter at normale forhold ble gjenopprettet etter pandemien som rammet bandets muligheter for turnering etter utgivelsen av debuten, ble det mulig å spille live igjen, og mottakelsen fra publikum har vært strålende.
Trioen består av bandlederen og gitaristen Erland Helbø, som har mer enn nok av spillejobber med rundt 200 konserter i året, med store og små. I bandet har han med bassisten Frode Ågedal Berg, som i tillegg til en fast stilling på kontrabass i Oslo Filharmoniske Orkester, også har utmerket seg som jazzbassist i mange stilarter. På trommer finner vi Erik Smith, som er en av landets mest profilerte trommeslagere og har en allsidig karriere som er uten sidestykke i Norge. Siden tenårene har han vært en av de mest brukte studio- og turnémusikerne i landet og har jobbet med alt som kan gjøres av artister og musikere i en rekke sjangre. I tillegg har de fått med seg Knut Løchsen på tre spor, hvor han spiller keyboards og synthesizere. Han kjenner man muligens best fra bandet Shining. I tillegg medvirker «legenden» innenfor norsk jazzrock, keyboardisten Brynjulf Blix, som her trakterer hamondorgel på et spor.
Vi får ni låter, alle laget av Helbø. Og allerede fra starten i åpningssporet «Funk Haus» får vi en formening om hvor dette går. Dette er jazzrock i beste forstand. Det vil si at de holder seg et godt stykke unna CTI-jazzrocken, og beveger seg (kanskje) adskillig nærmere den instrumentale rocken enn jazzen.
Allerede i starten får jeg følelsen av mye av den rockemusikken man lyttet (litt) på i «ungdommen». Det er mange internasjonale band som dukker opp i bakhodet, og i bakre hjernehalvdel dukker både det nederlandske bandet Fokus (med Phiip Caterine på gitar) opp, og også noe av det «glatteste» vi fikk fra John McLaughlin. Innimellom får jeg også minner tilbake til Carlos Santana, selv om dette bandet ikke legger seg like tett på det latin-amerikanske.
Det er ingen tvil om at Helbø er en utmerket gitarist som takler denne musikkformen til fullkommenhet. Og med Berg som en ytterst stødig bassist og Smith som ytterst drivende og «røddig» trommeslager, blir det egentlig nesten unødv3endig med gjestene. Men der de medvirker glir de fint inn i helheten, uten å ta over styringen på noen som helst måte. Det forekommer en viss variasjon i tempo og stemning gjennom de ni låtene, men stort sett er dette drivende jazzrock hvor gitarspillet er i fremste rekke, og hvor bass og trommer er med til å fullende en utmerket trio. Jeg hadde håpet å få mer ut av gjesteopptredenen til Blix på det åttende sporet, «3rd Runway Blues», men dessverre oppholder han seg, stort sett, i bakgrunnen. Men etter en fin bass-solo av Berg er han på plass slik vi husker han fra tidligere tider.
Dette er blitt en fin jazzrock-utgivelse som ikke skaper bølger i jazzmiljøet, men hvor vi får en trio (med gjester) som gir oss jazzrock på øverste hylle, slik den ble fremført av de beste for en del år siden.
Jan Granlie
Erland Helbø (guitar), Frode Ågedal Berg (electric bass), Erik Smith (drums), Knut Løchsen (keyboards, synthesizer), Brynjulf Blix (hammond organ)
