Den svenske saksofonisten Elin Forkelid, kjenner vi fra hennes tidligere kvartett med navnet Elin Larsson Group, som gjorde platene «Live And Alive» (2009), «Let You In» (2011) og «Growing Up» (2012). Etter det har vi hørt henne med det utsøkte bandet Anna Högberg Attack!, som lenge har vært ett av våre favorittband her på salt peanuts*, prosjektet Sol Sol og mange andre spennende konstellasjoner. I tillegg fikk hun den svenske «Jazzkatten» som årets komponist i 2014, og i 2017 ble hun tildelt «J:son-priset» av Svenska Musikerförbundet.

Nå er hennes nye plate på plass, med nytt band, bestående av gitaristen David Stackenäs, vibrafonisten Mattias Ståhl, bassisten Vilhelm Bromander og trommeslageren Jon Fält. Og med dette «holdet» har hun valgt å tolke sju komposisjoner av John Coltrane.

Bare det er en «risikosport» av de helt store. Ikke bare er Coltrane en av hennes store helter, men å begi seg inn på hans «revir»-område, med et band bestående av gitar, vibrafon, bass og trommer, tyder på at det ikke er noen rene kopier av Coltranes legendariske band vi får høre.

Og de starter med «Compassion» fra Coltrane-albumet «Meditation» fra 1966, et av Coltranes mer eksperimentelle plater. Og vi oppdager nesten umiddelbart, at Forkelid ikke har tenkt å lage en ren kopi, men å lage sin egen musikk med utgangspunkt i Coltranes komposisjon. Hennes eget spill er energisk og tøft, omtrent som Coltrane selv, eller Pharoah Sanders (som også medvirker på originalen). Men med Ståhls frittgående vibrafonspill og Stackenäs fine gitarspill, blir dette noe helt annet.

Så fortsetter de med «Central Park West» fra, blant annet, «Coltrane’s Sound», innspilt i 1960 og utgitt i 1964, en nydelig ballade, slik bare Coltrane kunne skrive dem. Her får vi en nydelig bass-solo fra Bromander, og en like deilig solo fra Stackenäs, før vi får «Ogunde» fra platen «Expression» fra 1967, hvor Forkelid virkelig imponerer på sopransaksofon, og vi er helt inne i Coltrane-land, selv om ingenting blir kopier eller etterligninger. Her bør man ta seg tid til å lytte til Ståhls utmerkede vibrafonsolo, som hadde gjort seg på Coltranes egen innspilling. Og her koker det virkelig i bandet. En perle av en versjon! Deretter følger «Dear Lord», fra «Transition» innspilt i 1965, men som først utkom i 1970. Dette er nok en av Coltranes fantastiske ballader, og viser med all tydelighet hans forhold til høyere makter. Og denne versjonen av låta er nydelig!

«Resolution» er fra mesterverket «A Love Supreme», innspilt den 9. desember 1964, og tar Coltranes mesterverk ett stykke videre. Og vi får en dagsaktuell versjon, med søkende bass-start, i et slags frittgående landskap, før Forkelid kommer smygende med nydelig sopransaksofonspill. Dette er en av de fineste partiene på «A Love Supreme», og Forkelid og hennes musikalske venner tolker den på en strålende måte. Deretter kommer «After The Rain» fra «Impressions» fra november 1961. Dette er også en ballade, som på en helt nydelig måte gir oss følelsen av at vi befinner oss i skogen etter et heftig regnvær, og solen titter fram, fuglene synger og vi kan nyte skogens ro. Vi får, også her, en nydelig versjon som i første rekke skiller seg fra originalen på grunn av blant annet Stackenäs nydelige gitarspill, og resten av bandet som antyder de siste regndråpene som drypper ned fra trærne. Nydelig! Så avrunder de med den fine «Alabama», som først dukket opp på «Live at Birdland» fra 1963. Dette var en låt Coltrane gjorde første gang i en episode av «Jazz Casual» i 1963, sammen med sin legendariske kvartett med McCoy Tyner (p), Jimmy Garrison (b) og Elvin Jones (dr) og handler om angrepet Ku Klux Klan gjorde mot 16th Street Baptist Church den 15. september 1963, hvor fire jenter ble drept. Og å avslutte en plate med denne låten sier noe om at Forkelid og hennes venner er opptatt av det som skjer med «Black Lives Matter» og rasismen som foregår relativt åpenlyst i USA også i dag, nesten 60 år etter hendelsen i Birmingham. Og den versjonen vi får her, er aldeles nydelig. Forkelid spiller akkurat så sårt som denne låta skal spilles, og de andre musikerne er tett på henne hele tiden med utsøkt spill. Lytt bare til Stackenäs’ fine gitarsolo på dette sporet! Det er et lite mesterstykke!

Hele veien gjennom får vi strålende spill fra Forkelid. Hun er en av de saksofonistene som virkelig har forstått sin Coltrane, og som får det ut på denne innspillingen. Henes tone er robust og kraftig, og teknikken er hele tiden solid på plass. Og med et band som dette, kan det nesten ikke gå (helt) galt.

I stedet for at dette er blitt en slags, svensk kopi av noen av John Coltranes fantastiske komposisjoner, er det blitt en hyllest til Coltrane av beste merke, fremført av noen av Sveriges ledende musikere innenfor den nyere jazzen.

Anbefales!

Jan Granlie

Elin Forkelid (ts, ss, bs), David Stackenäs (g), Mattias Ståhl (vib), Vilhelm Bromander (b), Jon Fält (dr)