
Den svenske saksofonisten Elin Forkelid, kjenner vi fra hennes tidligere kvartett med navnet Elin Larsson Group, som gjorde platene «Live And Alive» (2009), «Let You In» (2011) og «Growing Up» (2012). Etter det har vi hÞrt henne med det utsÞkte bandet Anna Högberg Attack!, som lenge har vÊrt ett av vÄre favorittband her pÄ salt peanuts*, prosjektet Sol Sol og mange andre spennende konstellasjoner. I tillegg fikk hun den svenske «Jazzkatten» som Ärets komponist i 2014, og i 2017 ble hun tildelt «J:son-priset» av Svenska Musikerförbundet.
NÄ er hennes nye plate pÄ plass, med nytt band, bestÄende av gitaristen David StackenÀs, vibrafonisten Mattias StÄhl, bassisten Vilhelm Bromander og trommeslageren Jon FÀlt. Og med dette «holdet» har hun valgt Ä tolke sju komposisjoner av John Coltrane.
Bare det er en «risikosport» av de helt store. Ikke bare er Coltrane en av hennes store helter, men Ä begi seg inn pÄ hans «revir»-omrÄde, med et band bestÄende av gitar, vibrafon, bass og trommer, tyder pÄ at det ikke er noen rene kopier av Coltranes legendariske band vi fÄr hÞre.
Og de starter med «Compassion» fra Coltrane-albumet «Meditation» fra 1966, et av Coltranes mer eksperimentelle plater. Og vi oppdager nesten umiddelbart, at Forkelid ikke har tenkt Ä lage en ren kopi, men Ä lage sin egen musikk med utgangspunkt i Coltranes komposisjon. Hennes eget spill er energisk og tÞft, omtrent som Coltrane selv, eller Pharoah Sanders (som ogsÄ medvirker pÄ originalen). Men med StÄhls frittgÄende vibrafonspill og StackenÀs fine gitarspill, blir dette noe helt annet.
SĂ„ fortsetter de med «Central Park West» fra, blant annet, «Coltraneâs Sound», innspilt i 1960 og utgitt i 1964, en nydelig ballade, slik bare Coltrane kunne skrive dem. Her fĂ„r vi en nydelig bass-solo fra Bromander, og en like deilig solo fra StackenĂ€s, fĂžr vi fĂ„r «Ogunde» fra platen «Expression» fra 1967, hvor Forkelid virkelig imponerer pĂ„ sopransaksofon, og vi er helt inne i Coltrane-land, selv om ingenting blir kopier eller etterligninger. Her bĂžr man ta seg tid til Ă„ lytte til StĂ„hls utmerkede vibrafonsolo, som hadde gjort seg pĂ„ Coltranes egen innspilling. Og her koker det virkelig i bandet. En perle av en versjon! Deretter fĂžlger «Dear Lord», fra «Transition» innspilt i 1965, men som fĂžrst utkom i 1970. Dette er nok en av Coltranes fantastiske ballader, og viser med all tydelighet hans forhold til hĂžyere makter. Og denne versjonen av lĂ„ta er nydelig!
«Resolution» er fra mesterverket «A Love Supreme», innspilt den 9. desember 1964, og tar Coltranes mesterverk ett stykke videre. Og vi fĂ„r en dagsaktuell versjon, med sĂžkende bass-start, i et slags frittgĂ„ende landskap, fĂžr Forkelid kommer smygende med nydelig sopransaksofonspill. Dette er en av de fineste partiene pĂ„ «A Love Supreme», og Forkelid og hennes musikalske venner tolker den pĂ„ en strĂ„lende mĂ„te. Deretter kommer «After The Rain» fra «Impressions» fra november 1961. Dette er ogsĂ„ en ballade, som pĂ„ en helt nydelig mĂ„te gir oss fĂžlelsen av at vi befinner oss i skogen etter et heftig regnvĂŠr, og solen titter fram, fuglene synger og vi kan nyte skogens ro. Vi fĂ„r, ogsĂ„ her, en nydelig versjon som i fĂžrste rekke skiller seg fra originalen pĂ„ grunn av blant annet StackenĂ€s nydelige gitarspill, og resten av bandet som antyder de siste regndrĂ„pene som drypper ned fra trĂŠrne. Nydelig! SĂ„ avrunder de med den fine «Alabama», som fĂžrst dukket opp pĂ„ «Live at Birdland» fra 1963. Dette var en lĂ„t Coltrane gjorde fĂžrste gang i en episode av «Jazz Casual» i 1963, sammen med sin legendariske kvartett med McCoy Tyner (p), Jimmy Garrison (b) og Elvin Jones (dr) og handler om angrepet Ku Klux Klan gjorde mot 16th Street Baptist Church den 15. september 1963, hvor fire jenter ble drept. Og Ă„ avslutte en plate med denne lĂ„ten sier noe om at Forkelid og hennes venner er opptatt av det som skjer med «Black Lives Matter» og rasismen som foregĂ„r relativt Ă„penlyst i USA ogsĂ„ i dag, nesten 60 Ă„r etter hendelsen i Birmingham. Og den versjonen vi fĂ„r her, er aldeles nydelig. Forkelid spiller akkurat sĂ„ sĂ„rt som denne lĂ„ta skal spilles, og de andre musikerne er tett pĂ„ henne hele tiden med utsĂžkt spill. Lytt bare til StackenĂ€s’ fine gitarsolo pĂ„ dette sporet! Det er et lite mesterstykke!
Hele veien gjennom fÄr vi strÄlende spill fra Forkelid. Hun er en av de saksofonistene som virkelig har forstÄtt sin Coltrane, og som fÄr det ut pÄ denne innspillingen. Henes tone er robust og kraftig, og teknikken er hele tiden solid pÄ plass. Og med et band som dette, kan det nesten ikke gÄ (helt) galt.
I stedet for at dette er blitt en slags, svensk kopi av noen av John Coltranes fantastiske komposisjoner, er det blitt en hyllest til Coltrane av beste merke, fremfĂžrt av noen av Sveriges ledende musikere innenfor den nyere jazzen.
Anbefales!
Jan Granlie
Elin Forkelid (ts, ss, bs), David StackenÀs (g), Mattias StÄhl (vib), Vilhelm Bromander (b), Jon FÀlt (dr)
1 Responses to “ELIN FORKELID”
Anki StackenÀs
Helt fantastiska solon av gitarristen David StackenÀs