Elina Duni ble født inn i en ytterst musikalsk familie i Tirana, Albania i 1981, og debuterte på scenen som vokalist da hun var fem år, hvor hun sang i den nasjonale radio- og fjernsynsstasjonen.
I 1992, etter kommunismens fall, flyttet hun til Genève i Sveits med sin mor, hvor hun begynte å studere klassisk piano og derigjennom oppdaget hun jazzen. Og som de fleste andre som blir «angrepet» av jazzbasillen, så slipper den ikke så lett taket.
Hun studerte ved Hochschule de Künste i Bern, hvor hun dannet sin egen kvartett med Colin Vallon på piano, Patrice Moret på kontrabass og Norbert Pfammatter på trommer. Kvartetten førte Duni tilbake til hennes musikalske røtter, og til en kombinasjon av Balkans folkemusikk og jazz.
Etter to album, «Baresha» (2008) og «Lume Lume» (2010), begge på Meta Records, fortsatte kvartetten over i stallen til ECM i 2012. Da fulgte platene «Matanë Malit» og i 2015, «Dallëndyshe», som begge ble rost opp i skyene av den samlede, europeiske jazzpressen.
I 2014 lanserte hun sitt første album som sanger-låtskriver med komposisjoner med basis i musikken fra Kosovo og Albania, som fikk tittelen «Muza e Zezë», før hun kom med sin foreløpig seneste plate «Partir».
«Partir» er blitt et rent soloalbum, hvor Duni synger, spiller piano, gitar og perkusjon, og hele veien er dette bare nydelig! De fleste låtene er tradisjonelle fra områdene rundt Albania, men hun har også selv skrevet en av låtene, den fine «Let Us Dive In». I tillegg har hun med flere komposisjoner fra komponister fra området, pluss Jaques Brels «Je Ne Sais Pas», som ikke nødvendigvis er tradisjonelle, men som i hennes versjoner blir usigelig vakre, med sterkt folkemusikkpreg.
Dunis stemme må være en av de vakreste innenfor denne formen for musikk i verden i dag. Hun er sopran, med en klar og ren røst, som hele veien er følsom og deilig å lytte til. Og hennes litt «klagende» stemme passer perfekt til de låtene hun har valgt.
«Partir» er rett og slett blitt en fantastisk vakker soloplate, hvor Elina Duni gjør alt selv, og vi savner ikke en eneste medspiller i det hun gjør. Og i og med at hun selv spiller alle «rollene» på platen, blir hele platen både personlig og nær. Og vi tror på henne i det hun synger, selv om mye av det fremføres på et språk vi ikke har peiling på, så danner vi oss egne historier i det hun fremfører, som gjør platen enda mer spennende.
Det blir ikke stort vakrere enn dette!
Jan Granlie
Elina Duni (v, p, g, perc)
