I forbindelse med Record Store Day på slutten av fjoråret, kom det enda flere, «eksklusive» utgivelser inn døra i skrivestuen. Og den første jeg plukket ut var med en gitarist jeg husker fra noen plater på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-årene, som forsvant fra jazzkartet i starten på 1990-tallet, uten at hun (kanskje) fikk den oppmerksomheten hun hadde fortjent.
Emily Remler var en amerikansk gitarist som ble født den 18. september 1957, og døde allerede den 4. mai 1990. Hun var aktiv, profesjonell musiker fra slutten av 1970-tallet til hun døde i 1990.
Hun ble født i Englewood Cliffs, New Jersey, og hun begynte å spille gitar da hun var ti år, etter å ha lyttet til pop- og rockgitarister som Jimi Hendrix og Johnny Winter. På Berklee College of Music på 1970-tallet begynte hun å høre på jazzgitaristene Charlie Christian, Wes Montgomery, Herb Ellis, Pat Martino og Joe Pass. Hun slo seg ned i New Orleans, hvor hun spilte på blues- og jazzklubber, og jobbet med band som Four Play og Little Queenie and the Percolators, før hun begynte sin egen innspillingskarriere i 1981.
Hun ble rost av jazzgitaristen Herb Ellis, som refererte til til henne som «the new superstar of guitar» og introduserte henne på Concord Jazz Festival i 1978. I et intervju fra 1982 med magasinet People sa hun: «Jeg kan se ut som en hyggelig jødisk jente fra New Jersey, men innvendig er jeg en 50 år gammel, svart mann med en stor tommel, som Wes Montgomery».
Hennes første album som bandleder, Firefly, fikk positive anmeldelser. Det samme gjorde Take Two og Catwalk. Hun spilte også inn plate sammen med gitaristen Larry Coryell. Og hun deltok i Los Angeles-versjonen av Sophisticated Ladies fra 1981 til 1982 og turnerte i flere år med Astrud Gilberto. Hun laget også to gitarinstruksjonsvideoer.
I 1985 vant hun årets gitarist i Down Beat sin årlige kåring, og spilte på det årets gitarfestival i Carnegie Hall. Hun giftet seg med den jamaicanske jazzpianisten Monty Alexander i 1981, et ekteskap som kun varte til 1984. Hun var lenge plaget av opioidbruksforstyrrelse, som antas å ha bidratt til hennes død. I mai 1990 døde hun av hjertesvikt da hun kun var 32 år i hjemmet til Ed Gaston, mens hun var på turné i Australia.
På konsertene fra 28. mai 1994 og 19. september 1998, får vi høre henne på to CDer sammen med Cocho Arbe på piano, Carson Smith på bass og Tom Montgomery på trommer på den første CDen pluss den første låten på den andre, og med Carson Smith og John Pisci på trommer på resten.
På begge platene spiller de mer eller mindre kjente standardlåter, og det hele høres ut som to hyggelige kvelder på jazzklubben. Det er ingen tvil om at det er Remler som er den store stjernen de to kveldene. Og Carson Smith bidrar med fint bass-spill på de fleste låtene.
Lyden på de to opptakene er ikke hva vi kan forvente av plater innspilt ved bruk av dagens teknologi. Det høres ut som musikken er tappet direkte fra mikseren, uten altfor mye etterarbeid. Men de tre/fire musikerne kommer fint fram, selv om, som på altfor mange konsertopptak fra spesielt den tiden, er basslyden langt fra optimal.
Remler var utvilsomt en utmerket gitarist, som hadde det meste av teknikken godt innenfor skjortekraven. Musikken befinner seg mye i be bop-landskapet, en musikkform som det ikke er altfor mange gitarister som takler like godt som Remler. Og i de mer latinske låtene synes jeg hun kommer opp med mange fine ideer. Det er egentlig i kompet at jeg synes det blir litt for «intetsigende» og «lokalt». De fleste bassister, pianister og trommeslagere i (nesten) en hver større by kunne godt ha matchet de musikerne hun har med seg på disse to platene. Og for Remlers ettermæle kunne jeg godt ha tenkt meg at hun fikk brynet seg på dyktigere kompmusikere.
Men at Remler var en musiker som satte spor etter seg i den mer standardiserte, amerikanske jazzen, er det ingen tvil om, for spillet hennes her er gjennomgående svært godt.
Jan Granlie
Emily Remler (guitar), Cocho Arbe (piano), Carson Smith (bass), Tom Montgomery (drums), John Pisci (drums)
