Ikke all musikk som kommer fra Trondheim er slik vi forventer det fra alle musikerne som enten er studenter ved Jazzlinja, eller har vært studenter ved den ettertraktede studieinstitusjonen. Doen Enok Monk, kaller seg selv «en ulovlig kombo fra Trondheim», hvor Trond Wiger og Erlend Smalås tar lytteren med på en egenartet opplevelse med sitt nyeste musikalske samarbeid.
Med 70 års erfaring seg imellom har de to samarbeidet med en rekke musikere på hver sin kant av norsk musikkliv. Sammen har de gjort teater i New York, vært gave i Arve Tellefsens 80 årsdag og spilt konserter sammen i gruppa Børeks Firo siden 2008.
I presseskrivet kan man lese at «Nå bryter de ut for å skape et særegent album hvor de på lekent vis utforsker dynamikken mellom vokal og kontrabass. Med god kjennskap til hverandre og et solid musikalsk fundament, bærer debutalbumet preg av en dybde man ikke alltid kan ta for gitt hos nyfødte prosjekter. Albumet kan derfor (og bør!) lyttes til både to og tre ganger på repeat».
Erlend Smalås er født i 1977 i Trondheim er bassist, tubaist og skuespiller.] Siden 2002 har han vært fast medlem av countryrockbandet Bigton Gulch Town Orchestra, hvor han har i tillegg til el-bass, kontrabass og tuba har bidratt som vokalist og trekkspiller. I popjazz-duoen Useless Beauty spilte han med Are Lothe Kolbeinsen i 1998). I Trønderhøns spiller han med Ola Kvernberg på fiolin, Siri Gjære på vokal og Andreas Aase på gitar, og han har samarbeidet med vokalisten Kirsti Huke på vokal, og han spiller i vokalisten Lisa Dillans «Lisa & the Marias». Han er han komponist og musiker på Trøndelag teater, og han har komponert musikk for teatergruppa Sjøkua (Tur-retur ragnarok, 2006). Han er også hatt roller ved Det Norske Teater (Verdas mest forelska par, 2005), og han spiller med Rasmus og Verdens Beste Band som fikk Spellemannpris i 2007.
Trond Wiger er en rapper og tekstforfatter fra Trondheim, som opererer med artistnavnene Tfuzz og Forbainna Løve. Han er et av to medlemmer i hiphopduoen Gode Ord Dør Sist (G.O.D.S), som ble startet i 1997. I tillegg er han også rapper i bandene NSB (med The School), Væren og Game of Tronds. Han ble nominert til Spellemannspris i 2009 for plata Går i fjøs, som han ga ut sammen med Gjermund Larsen og Bom Basker, og sammen med Erik Bruset ble han nominert til Wimp-prisen i 2013 for albumet Svart Jord. Han var også utøvende fylkeskunstner i Sør-Trøndelag i 2012.
Nå har de to slått seg sammen, og, ikke overraskende, utgir de platen på Sonic Transmission, hvor bassisten Ingebrigt Håker Flaten er sterkt involvert. Albumet er innspilt for Alt for Høyt for Langt fort Kort Forlag i GODSterminalen i Trondheim, og platen er en original blanding av kontrabass og diktresitasjon, som skiller seg en god del fra mye annet vi har fått av lyrikk og jazz på plate tidligere. Dette er mye mer amerikansk beatpoesi a la «The Beat Generation» enn for eksempel Jan Erik Vold eller Endre Rusets fine samarbeid med Jon Balke og Stian Omenås sin plate Noriaki, som kom i 2023. Dette er i stedet resitasjon sammen med rap på trøndersk, kun med en tung bass som komp. Wiger er dyktig med ordbehandling, og sammen med Smålås sin bass blir dette en fascinerende opplevelse, ikke så mange gjør dem etter i dag. Tekstene er aktuelle om et søkende liv og en masse erfaringer fra det å være relativt ung i en middels stor by i Norge, som mange garantert kan kjenne seg igjen i. Tekstene er bra, og takk og pris for at de er trykt i innercoveret, for det er viktig å få med seg hvert ord som blir fremført. Og basspillet som, i hovedsak, er komp til ordene, fungerer gjennomgående veldig godt.
Jeg må innrømme at jeg ikke er en person som bruker mye til på rapmusikk. Men jeg er interessert i det beat-generasjonen med poesien til Jack Karouac, William Borroughs, Lord Buckley, Allen Ginsberg, Lenny Bruce og en rekke andre, sammen med musikere som Tom Waits og en rekke av jazzmusikerne fra slutten av 50-tallet og 60-tallet, som man blant annet finner på den triple samle-CDen The Beat Generation på selskapet Rhino Word Beat. Og som en forlengelse av det vi får høre der, flegger Trondheimsduoen Enok Monk seg godt til rette.
En spennende og original utgivelse!
Jan Granlie
Trond Wiger (vocals), Erlend Smalås (double bass)
