Den italienske pianisten Enrico Pieranunzi, har lenge vært en kjær gjest på de danske jazzscener, og 1997 var intet unntak. Da var han her først i mars, da han blant annet spilte han inn platen «The Kingdom (Where Nobody Dies)» med Mads Vinding Trio (Vinding på bass og Alex Riel på trommer). Den kom ut på Stunt Records, og må regnes som en av selskapets beste innspillinger gjennom tidende.
I november samme år var han tilbake, for å gjøre konsert i Jazzhouse, også denne gangen sammen med Vinding og Riel. Konserten har helt siden den gang, i snart tyve år, ligget gjemt, Men på grunn av avtaler og andre økonomiske uenigheter, har den ikke kommet ut før nå.
Og personlig mener jeg at det ikke var en dag for tidlig!
Danmarks lydmagiker, Bjarne Hansen var på plass for å ta opp konserten, og alt lå til rette for en strålende kveld. Vi får sju komposisjoner, hvorav kun en («A Nameless Gate») er gjort av Pieranunzi. Resten av «settet» består av Jerome Kerns «Yesterdays», som setter standarden for denne strålende trioplaten, Gary Peacocks «Vignette», en låt hvor piano og bass leker godt sammen, Fats Wallers «Jitterbug Waltz», som gjøres på en fin og original måte, og langt fra for eksempel Dave Brubecks altfor klassiske versjoner, Richard Rodgers «My Funny Valentine», som må være spilt omtrent like ofte som «Giant Steps», men som her får en relativt ny versjon hvor Pieranunzi virkelig leker seg rundt temaet, og hvor Vinding avleverer en strålende bass-solo.
Vi får Victor Youngs «My Foolish Heart», hvor de tar det helt ned, og vi får et pusterom, men selv dette er en nydelig ballade, og vi kan «puste på ei stønn», så er energien der hele tiden, og det nærmest gnistrer mellom de tre musikerne, før de avslutter med Howard Schwartz «If There Is Someone Lovelier Than You», kanskje den mest ukjente standarden på plata, og som fremføres som var det Bill Evans-trioen som satt på scenen i Jazzhouse. Stort sett velkjente standarder, som man har hørt hundrevis av ganger med andre besetninger med samme instrumentering. Men Pieranunzis «A Nameless Date» skiller seg litt ut. Her går musikken litt i en annen retning, og skaper en fin kontrast til de mer «loslitte» standardene.
Den av andre musikere innenfor denne stilarten som denne trioen kan sammenlignes med, er utvilsomt Bill Evans. Eller for den sakens skyld, Keith Jarrett, som har mye av det samme i sitt spill, pluss de velkjente, lange linjene. Og selv om Pieranunzis spillestil av og til kan minne om en svært opplagt Evans eller Jarrett på en svært god dag, så er kompet ved denne anledningen noe helt annet. I stedet for et komp med nesten skremmende respekt for de to pianistene, får vi her et komp som hele veien er helt på høyde med pianisten, og som støtter opp og underbygger hans ideer hele veien. Samtidig som de, særlig Vinding, leverer noen solier det nesten lukter svidd av.
Pieranunzi er utvilsomt en av Italias beste pianister. Jeg kan vel egentlig bare tenke meg Franco D’Andrea som ligger på hans nivå av pizzalandets jazzpianister. Og han holder seg godt innenfor den tradisjonelle pianotradisjonen, men klarer ikke hele tiden å holde seg «innafor», og det er her sammenligningen med Jarrett kommer best til sin rett. Og hans avstikkere er kreative og fantastisk spilt, noe som får et av verdens beste komp på den tiden, Vinding og Riel til virkelig å skjerpe seg.
«Yesterdays» er blitt en fantastisk liveinnspilling, med tre musikere som virkelig fant hverandre denne kvelden i Jazzhouse, eller Copenhagen Jazzhouse, som det het den gangen man hadde hovedfokuset på kvalitetsjazz og Lars Thorborg sto for en eminent booking.
Dette er en plate som bør forefinnes i ethvert møblert hjem, og den bør spilles i gråvær, sol, snø og regn. Den er rett og slett fantastisk! Ferdig snakka!
Jan Granlie
Enrico Pieranunzi (p), Mads Vinding (b), Alex Riel (dr)
