
Den italienske pianisten Enrico Pieranunzi, har lenge vÊrt en kjÊr gjest pÄ de danske jazzscener, og 1997 var intet unntak. Da var han her fÞrst i mars, da han blant annet spilte han inn platen «The Kingdom (Where Nobody Dies)» med Mads Vinding Trio (Vinding pÄ bass og Alex Riel pÄ trommer). Den kom ut pÄ Stunt Records, og mÄ regnes som en av selskapets beste innspillinger gjennom tidende.
I november samme Är var han tilbake, for Ä gjÞre konsert i Jazzhouse, ogsÄ denne gangen sammen med Vinding og Riel. Konserten har helt siden den gang, i snart tyve Är, ligget gjemt, Men pÄ grunn av avtaler og andre Þkonomiske uenigheter, har den ikke kommet ut fÞr nÄ.
Og personlig mener jeg at det ikke var en dag for tidlig!
Danmarks lydmagiker, Bjarne Hansen var pÄ plass for Ä ta opp konserten, og alt lÄ til rette for en strÄlende kveld. Vi fÄr sju komposisjoner, hvorav kun en («A Nameless Gate») er gjort av Pieranunzi. Resten av «settet» bestÄr av Jerome Kerns «Yesterdays», som setter standarden for denne strÄlende trioplaten, Gary Peacocks «Vignette», en lÄt hvor piano og bass leker godt sammen, Fats Wallers «Jitterbug Waltz», som gjÞres pÄ en fin og original mÄte, og langt fra for eksempel Dave Brubecks altfor klassiske versjoner, Richard Rodgers «My Funny Valentine», som mÄ vÊre spilt omtrent like ofte som «Giant Steps», men som her fÄr en relativt ny versjon hvor Pieranunzi virkelig leker seg rundt temaet, og hvor Vinding avleverer en strÄlende bass-solo.
Vi fÄr Victor Youngs «My Foolish Heart», hvor de tar det helt ned, og vi fÄr et pusterom, men selv dette er en nydelig ballade, og vi kan «puste pÄ ei stÞnn», sÄ er energien der hele tiden, og det nÊrmest gnistrer mellom de tre musikerne, fÞr de avslutter med Howard Schwartz «If There Is Someone Lovelier Than You», kanskje den mest ukjente standarden pÄ plata, og som fremfÞres som var det Bill Evans-trioen som satt pÄ scenen i Jazzhouse. Stort sett velkjente standarder, som man har hÞrt hundrevis av ganger med andre besetninger med samme instrumentering. Men Pieranunzis «A Nameless Date» skiller seg litt ut. Her gÄr musikken litt i en annen retning, og skaper en fin kontrast til de mer «loslitte» standardene.
Den av andre musikere innenfor denne stilarten som denne trioen kan sammenlignes med, er utvilsomt Bill Evans. Eller for den sakens skyld, Keith Jarrett, som har mye av det samme i sitt spill, pluss de velkjente, lange linjene. Og selv om Pieranunzis spillestil av og til kan minne om en svÊrt opplagt Evans eller Jarrett pÄ en svÊrt god dag, sÄ er kompet ved denne anledningen noe helt annet. I stedet for et komp med nesten skremmende respekt for de to pianistene, fÄr vi her et komp som hele veien er helt pÄ hÞyde med pianisten, og som stÞtter opp og underbygger hans ideer hele veien. Samtidig som de, sÊrlig Vinding, leverer noen solier det nesten lukter svidd av.
Pieranunzi er utvilsomt en av Italias beste pianister. Jeg kan vel egentlig bare tenke meg Franco DâAndrea som ligger pĂ„ hans nivĂ„ av pizzalandets jazzpianister. Og han holder seg godt innenfor den tradisjonelle pianotradisjonen, men klarer ikke hele tiden Ă„ holde seg «innafor», og det er her sammenligningen med Jarrett kommer best til sin rett. Og hans avstikkere er kreative og fantastisk spilt, noe som fĂ„r et av verdens beste komp pĂ„ den tiden, Vinding og Riel til virkelig Ă„ skjerpe seg.
«Yesterdays» er blitt en fantastisk liveinnspilling, med tre musikere som virkelig fant hverandre denne kvelden i Jazzhouse, eller Copenhagen Jazzhouse, som det het den gangen man hadde hovedfokuset pÄ kvalitetsjazz og Lars Thorborg sto for en eminent booking.
Dette er en plate som bÞr forefinnes i ethvert mÞblert hjem, og den bÞr spilles i grÄvÊr, sol, snÞ og regn. Den er rett og slett fantastisk! Ferdig snakka!
Jan Granlie
Enrico Pieranunzi (p), Mads Vinding (b), Alex Riel (dr)