Det er ikke lenge siden bluesartisten Eric Bibb kom med platen «Ridin’». Men han stopper ikke med det. For kun et års tid etter den utgivelsen kommer konsertopptak fra Scala Teatern i Stockholm med stort ensemble og fullsatt hus. På hans forrige plate samarbeidet han med en rekke mer eller mindre kjente blues-, verdens- og jazzmusikere, så som Taj Mahal, Russell Malone, Amar Sundy, Harrison Kennedy og Habib Koité. Og kun en av låtene, den tradisjonelle «500 Miles» er med på begge utgivelsene.
Derfor er det en plate full av konsertfavoritter som det svenske publikummet virkelig setter pris på, skal vi tro responsen fra det fullsatte teatret.
Han åpner med den tradisjonelle «Goin’ Down The Road Feelin’ Bad» med god gitarassistanse av Christer Lyssarides på slidegitar og Johan Lindström på pedal steel-gitar, mens han selv synger og spiller akustisk gitar. I tillegg har han med bass, trommer, munnspill og fiolin, så her er vi godt inne i countrybluesen, og som virkelig setter en god standard for resten av platen.
Vi får 10 låter, hvorav Bibb står ansvarlig for noen, men hvor vi også får bidrag fra Lead Belly, Walter Vinson og et par låter han har gjort sammen med Glenvin Anthony Scott, som har en viktig rolle i både musikken og denne konserten. Og hele veien låter dette akkurat slik det skal av et dyktig bluesband på konsert.
Det er gjennomgående akustisk blues, slik vi kjenner det fra de riktig «gamle» bluesheltene pluss Taj Mahal, som allerede var godt voksen da han gjorde noen fine plater i starten av Ry Cooders karriere. Og selv om Bibb ikke er «steingammel», men født i 1951, og ikke fra Sørstatene i USA, men fra Canada, låter dette, i mine ører, svært autentisk og fint.
Han er en utmerket bluesvokalist, med akkurat passe dyp røst, og hvor vokalen er tilbakelent og fin. Han er også en god gitarist, som av og til kan minne rom Stefan Grossman, som en periode var i Norge og spilte med Ole Paus, med fint fingerspill. Og han har med seg utmerkede musikere som kan musikken, og som fungerer perfekt inn i helheten.
På noen av låtene har han også alliert seg med en strykekvartett, som er med på å gjøre noen av låtene akkurat passe «myke».
Dette er blitt en fin liveinnspilling med en strålende bluesartist, som jeg føler er altfor lite kjent, blant annet her i Norge. Det er godt mulig han har besøkt flere av de norske bluesfestivalene tidligere, uten at jeg har fått det med meg, men, uansett, dette er en musiker og et band som, mer enn gjerne, kan stå på plakatene til flere av jazzfestivalene i Norge, uten at festivalene skal bli beskylt for å gå utenfor de aksepterte retningslinjer. For det er milevis avstand mellom Eric Bibb til Carola (som står på plakaten til Kongsberg jazzfestival i sommer), for å si det sånn.
Jeg er ikke den personen som lytter til blues i tide og utide. Men dette er en konsertplate jeg kommer til å lytte mye til utover sommeren. For Eric Bibb og hans utmerkede musikere leverer her en utsøkt bluesplate, som bør medføre at Bibb blir en ettertraktet musiker, ikke bare i Stockholmsregionen, men også på de norske scenene. Så hvis du har sans for Taj Mahal og hans like, vil du elske Eric Bibb.
Jan Granlie
Eric Bibb (vocals, acoustic guitars), Sarah Dawn Finer (guest artist), Rennie Miro (guest artist), Ulrika Bibb (guest artist), Glen Scott (musikal director, bass, keyboards, drums, backing vocals), Olle Linder (drums, double bass), Johan Lindström (pedal steel guitar, electric guitar), Esbjörn Hazelius (fiddle, citern), Christer Lyssarides (electric guitar, mandola, slide guitar), Greger Andersson (harp), Lamine Cissokho (kora, vocals), Hanna Helgegren (violin), Sarah Cross (violin), Christopher Öhman (viola), Josef Ahlin (cello)
