Trioen, med tenorsaksofonisten Ellery Eskelin, bassisten Christian Weber og trommeslageren Michael Grienner, kom for et par, tre år siden med platen «sensations of tone», som vi beskrev som en slags «Two Steps Behind Air». Og med det mente vi at bandet lå tett på Henry Threadgills utmerkede trio AIR, som gjorde furore innenfor den frittgående musikken i perioden 1975 – 1986, hvor de gjorde en rekke strålende album, blant annet «Air Lore» (Arista, 1979). Her tolket de låter av Scott Joplin og Jelly Roll Morton sammen med Treadgills egen «Paille Street».
På denne trioens forrige plate, gjorde de halvparten av låtene som egne versjoner av jazzgodbiter fra 20- og 30-årene, med blant andre Jelly Roll Mortons «Shreveport Stomp», Paul Boutelje og Dick Winfrees «China Boy» og Bennie Motens «Moten Swing» i et moderne landskap som vi syntes fungerte strålende (les hele anmeldelsen HER).
Nå har de igjen vært i studio for å følge opp suksessen fra den forrige plata. Og også her kombinerer de egne låter med mer eller mindre kjente komposisjoner fra «stumfilmtiden» og framover. Og de starter med deres egen «ABC», og vi er straks tilbake i Henry Threadgills AIR-landskap. Åpninslåta er relativt fri, men vi aner at de har mye av den gamle musikken liggende i baklomma, og som de nesten ikke kan vente med å servere. Åpningslåta er en fin fitt improvisert sak, hvor Eskelins tenorsaksofon leder an over et fint bass- og trommekomp fra Weber og Griener.
Deretter får vi Scott Joplins «Magnetic Rag», servert akkurat slik vi liker at nye band presenterer den gamle musikken. I 1908 beskrev Joplin hvordan man skulle spille hans ragtime, og han sa at «Play slowly until you catch the swing». Men her trenger vi ikke vente lenge. For dette er musikk de tre modernistene forstår, og fra første tone swinger dette upåklagelig. Det er noe med at når musikere i dag gjør denne musikken, så låter det usedvanlig frisk og nytt, selv om de ikke legger inn nevneverdig med improvisasjoner. De gjør den, mer eller mindre, «rett fram», og resultatet blir både flott og morsomt.
Så følger deres egen improvisasjon, «La Fée Verte», som går en helt annen vei enn Joplins rag. Her er det fri strykebass som legger i vei før en søkende Eskelin kommer inn på tenorsaksofon mens Griener «leker» seg fritt i bakgrunnen. Og som kontrast til Joplin blir dette strålende. Man har på mange måter Joplins rag i bakhodet mens de tre utforsker denne frie improvisasjonen, noe som skaper en helt spesiell følelse i hjernebarken. Denne er en lang fabulering over deres freejazztilværelse, med klare referanser tilbake i tid musikalsk.
Deretter får vi Jelly Roll Mortons «The Pearls», som Morton gjorde med sitt band Red Hot Peppers blant annet på en innspilling fra Chicago i Victor Talking Machine Recording Laboratory den19. juni 1927 med George Mitchell (cornet), Gerald Reeves (trombone), Johnny Dodds (klarinett), Paul ‘Stump’ Evans (altsaksofon), Ferd ‘Jelly Roll’ Morton (piano), Bud Scott (gitar), Quinn Wilson (tuba) og Baby Dodds på trommer). Og å få denne servert som trio med tenorsaksofon, bass og trommer, i en relativt tradisjonell tapning er deilig. Og den følger «La Fée Verte» på en fin måte, og viser at avstanden i tid mellom de to låtene egentlig ikke er så stor. Her legger vi spesielt merke til det avslappede trommespillet, som er solid på plass blant annet i «breakene». Deilig og morsomt!
Vi får så trioens egen «Rue Jardinière», som blir en fortsettelse av «Pearls», men i et totalt annet, musikalsk landskap, før vi får Harry Edison og Count Basies «Jive at Five» fra 1939, i en tilbakelent og nydelig versjon. Her spiller Griener på skarptrommekassen, på samme måte som Jo Jones gjorde på originalinnspillingen.
Så blir det mer fritt improvisert spill i deres egen «Il Gatto», som legger seg litt i samme tilbakelente landskap som i «Jive at Five», men i et adskillig friere landskap. Spennende og ytterst behagelig.
Joseph Russel Robinson var ragtime-, dixieland- og bluespianist som ble født i 1892 og holdt det gående til 1963. Han var medlem av Original Dixieland Jazz Band fra 1918, hvor han overtok pianokrakken etter Henry Ragas. Han skrev «Eccentric Rag» i 1912, og her får vi en kort versjon av låten som klokkes inn på 1 minutt og 51 sekunder. Men det vi får servert i løpet av denne korte tiden er ragtime på sitt beste, i en fantastisk versjon fra de tre modernistene.
Så runder de av denne herlige innspillingen med sin egen «Black Drop», som igjen tar oss med på en helt annen musikalsk reise, omtrent så langt fra Russel Robinson det er mulig å komme. Det starter med cymbaler eller gonger og med mye luft mellom anslagene (jeg måtte faktisk skru opp lyden betraktelig for å sjekke om det i det hele tatt var lyd), før bassen kommer inn og vi er i gang med låten. Men det er ingen tvil om at her skjer det ting i det Eskelin kommer inn på saksofonen. Musikken er litt klagende, omtrent som om de ikke vil slutte med å spille de gamle låtene. Men det endrer seg så smått etter hvert. Eskelin tar føringen med et spill som minner om flere av de «frittgående» saksofonistene som fant sammen i New York på slutten av 60-tallet, og både bass- og trommespillet er nydelig.
Både denne platen, og den foregående med trioen, «sensations of tone», burde være obligatorisk for alle venner av Treadgills AIR-trio. Og for de som vil utforske hvordan man kan lage ny musikk og koble den med de eldre «godbitene», er disse to platene kanskje like nødvendige som AIR-platene. Jeg har i alle fall hatt store og deilige opplevelser med de to platene den siste tiden. Og hvorfor ikke la andre oppleve den samme gleden? Anbefalinger er hermed gitt, for dette er deilig musikk fra start til mål!
Jan Granlie
Ellery Eskelin (ts), Christian Weber (b), Michael Griener (dr)
