Det er første mai, og arbeidernes frihetsdag! Og hva er bedre enn å bruke tid på et kraftig og utfordrende «verk» på en slik dag, før man gjør det man skal gjøre på 1. mai.
«Extra Large Unit» er Paal Nilssen-Loves band Large Unit, som er kraftig utvidet, i forbindelse med at Nilssen-Love fikk i oppdrag å skrive et bestillingsverk til Only Connect-festivalen i Oslo i 2017. Det ordinære Large Unit teller til daglig en haug med frittgående musikere, men i denne versjonen er de forminsket til åtte musikere. Men i tillegg har han fått med en gjeng med klassiske og samtidsmusikalske musikere, til å fremføre verket, noe som har gitt Large Unit en helt annen sound og musikalsk landskap.
Vi får en lang låt (33:28), som starter med noe som ligger tett på den norske folkemusikken. Men det varer ikke lenge før vi er over i det mer samtidsmusikalske. Men ikke uten at det særpreget vi liker så godt hos Large Unit er fremtredende.
Men det er samtidsmusikken som troner i forsetet. Men vi får også passasjer vi kjenner igjen, som etter ca. 13 minutter, hvor friheten til Large Unit får utfolde seg, og det er da jeg synes det virkelig «tar av». Da er vi inne i frijazzens «fryktede» verden, hvor de åtte medlemmene i Large Unit får «ta løs» og vise hvem som er sjefene.
Her legger vi spesielt merke til Andreas Wildhagens ekspressive trommespill, som uten at «sjefen sjøl» bidrar, utfører sine oppgaver på en strålende måte.
Deretter er vi tilbake i samtidsmusikken (ca. 17 minutter ut i løpet), men med samtidsmusikk som er svært preget av Nilssen-Loves musikalske ideer. Så tas det hele litt ned, ved hjelp av avdelingen for accordeon, før vi går inn i en fin kombinasjon av Large Units frittgående musikk og det samtidsmusikalske, med et tungt «beat» som hele tiden forflytter seg rytmisk, så det hele virker litt «skjevt», noe som fascinerer. Tuba kommer inn og vi blir sittende ytterst på stolen og vente på hva som nå skal skje. Og vi trenger ikke vente lenge, før det kommer inn noen blåsere for å «rote rundt i haugen». Men musikerne har tydeligvis stor respekt for tubaen, så de trekker seg stille tilbake og forholder seg rolig i bakgrunnen. Så får pianistene slippe til med et parti som befinner seg godt innenfor den nyere komponerte musikken.
Vi får et parti hvor musikken er litt dvelende, og igjen blir vi sittende ytterst på stolen, og bare vente på det store smellet. Men vi må vente lenge. En enslig fløyte lager noen få toner og det blir stillere og stillere, før det til slutt blir helt taust, og applausen overtar, og det har gått 33 minutter og 28 sekunder, som føles som det var kun 10-12 minutter.
Og det tyder på at musikken har vært bra, intens og at man ikke en eneste gang har hatt behov for å se hvilke andre ting man skulle ha gjort i heimen, eller sjekke mobilen eller facebook. Nilssen-Love har rett og slett laget et stykke musikk som er så fascinerende, og som tar lytteren så til de grader inn i hans musikalske verden, at tiden bare flyr.
Det som kanskje fascinerer mest med denne innspillingen, er Paal Nilssen-Loves evne til å lage musikk (og lede den) nesten uansett hva man setter han til. Med Large Unit har man vært innom det brasilianske godt blandet opp med frijazz. I andre tilfeller har han kun holdt seg innenfor frijazzen, mens andre ganger igjen har man kunnet fornemme Nilssen-Loves fascinasjon for musikken fra Etiopia, Addis Abebas storbylarm, Brasil – og innover der.
Og skal man sette Nilssen-Loves band opp mot Mats Gustafssons Fire Orchestra!, som det har vært lett å gjøre de senere årene, så synes jeg Nilssen-Love her går helt andre veier og til helt andre musikalske landskap enn tidligere, slik at han skiller seg kraftig fra Gustafssons store prosjekt. Men hva blir så neste utspill fra den gode svensken? «Fire! Orchestra! Goes Sven Ingvars»? For skal fortsette å måle de to opp mot hverandre, så må Gustafsson foreta seg noe drastisk, fort! For dette utspillet fra Nilssen-Love er nytt, spennende, god gjennomført, og rett og slett praktfullt!
Før dere går ut i dagen og i demonstrasjonstog for å feire 1. mai, så bør det være helt akseptabelt å starte dagen med 33 minutter og 28 sekunder med strålende, utfordrende, intens og spennende musikk med Paal Nilssen-Love og hans sterkt utvidede Large Unit-band. Det er det virkelig verdt. Og trenger du å oppildnes på denne dagen, så skal du lete lenge etter en bedre måte å gjøre det på, enn «More Fun, Please».
KF forever!
Jan Granlie
Klaus Holm (as, bs), Mats Äleklint (tb), Per Ake Holmlander (tuba), Andreas Wildhagen (dr, perc), Christian Meaas Svendsen (b), Jon Rune Strøm (b), Paal Nilssen-Love (cond), Julie Helgeland Davidsen (fl), Markus Dvergastein (g), Tatia Chikovani (p), Martin Kvalø (p), Shayila Mahesuti (p, cond), Richard Köster (tp), Edo Hayek (vh), Mats Hägerlind (tb), Kalle Moberg (acc), Ásta Soffia Thorrgeirsdóttir (acc), Mykola Sheremeta (acc), Torfinn Hofstad (viola), Tor Alvin Wika (vio), Rebekka Eikefet (c), Håkon Bjørgo (b), Torstein Johansen (b), Torgrim Halse (perc), Magnus Breivik Løvseth (tuba), Eirik Sanner, (eufonium), Joao Grilo (p), Maria Quevedo Meloni (c), Reindert Spanhove (s)
