Fish-Scale Sunrise er en svensk, nederlandsk, slovensk trio, bestående av tre av de mest frittgående musikerne innenfor den europeiske jazzen akkurat nå. Samtidig består trioen av tre generasjoner musikere, med tenorsaksofonisten og klarinettisten Ab Baars som veteranen, bassisten Joe Williamson som mellomgenerasjonen, og pianisten Kaja Draksler som representant for den yngre generasjonen.

Baars og Draksler oppholder seg til daglig i Amsterdam, mens Williamson for det meste holder hus i Sverige, men Draksler er etter hvert ofte også å observere i København, så det er en trio med «farande fanter» vi møter her.

Vi får ni komposisjoner, hvor de fleste er gjort av Baars, mens to av låtene er gjort av de tre i fellesskap. Innspillingen er gjort i Hilversum i Nederland i slutten av november i fjor, og musikalsk befinner de tre seg godt innenfor det fritt improviserende.

Det starter med tittelsporet  «Fish-Scale Sunrise», som er en fritt og fabulerende sak de tre har gjort i fellesskap, og som forteller, på en fin måte, hva vi har i vente. Det går over i Baars «Endless», hvor han plukker fram klarinetten, og hvor Drakslers pianospill er dominerende sammen med Baars klarinett. Jeg har en mistanke om at det kun er strukturen og ideen som er gjort av Baars, for her går det, slik jeg oppfatter det, relativt fritt for seg. Og slik fortsetter det også på de neste sporene. Baars «For Toby» er tyngre enn de foregående, med litt dystert og tungt spill av Draksler, med Baars tenorsaksofon på topp. Og det er fascinerende å høre hvor tett de to spiller på hverandre. Baars spiller med en klagende tone i tenorsaksofonen, mens det er relativt taust fra Williamson.

Men han er den som innleder det neste sporet, «Catch The Moon», også en «komposisjon» av Baars. En fin ballade hvor Baars spiller tenorsaksofon som var det en klarinett (eller kanskje han spiller på begge horna?). Den går over i den kollektive «Receding Mountains», som følger litt i samme spor som de foregående. Fri og løs i formen, og med flere spennende detaljer.

Og slik fortsetter det også på de resterende sporene. Det føles litt som de tre musikerne føler litt på hverandre på nesten alle sporene, før de finner en felles plattform de kan improvisere ut fra, og da de avslutter med Baars «There», har vi fått en leksjon i musikk hvor svært lite virker forberedt, men hvor musikerne finner hverandre på en sjarmerende og spennende måte.

En interessant innspilling, fra en trio jeg gjerne skulle ha hørt på konsert.

Jan Granlie

Ab Baars (ts, cl), Kaja Draksler (p), Joe Williamson (b)