Den amerikanske pianisten Fred Hersch feiret sin 65 årsdag i karantene hjemme i Pennsylvania, hvor han brukte tiden i korona-karantene godt, og spilte like godt inn en soloplate, samtidig som han streamet solokonserter live fra hjemmet sitt. Hver ettermiddag i nesten to måneder, streamet han konserter hjemmefra, og «Songs From Home» er et rasultat av disse konsertene. Hersch er absolutt i risikogruppen for å bli smittet av korona-pandemien, siden han i mange år har slitt med aids-sykdommen, og det å sitte hjemme, uten kontakt med omverdenen var mer eller mindre nødvendig for at han skulle overleve.
Vi får servert 10 låter, hvor alle, med unntak av to, er skrevet av andre komponister. De to siste står han selv ansvarlig for. Og det starter med Loewes fine ballade, «Wouldn‘t It Be Lovely», som fremføres relativt «rett fram» med Hersch delikate anslag. Deretter følger Jimmy Webbs «Wichita Lineman», som mange kanskje kjenner fra vokalisten Glen Campells settliste, Laytons «After You’ve Gone» kommer i en deilig versjon, Joni Mitchells «All I Want», fremført som en nydelig ballade, og adskillig bedre enn samtlige versjoner jeg har hørt andre enn Mitchell gjøre, Cole Porters fine «Get Out Of Town», Hersch egen «West Virginia Rose», fra platen «Floating» fra 2014, hvor han spiller med sin nåværende trio med bassist John Hébert og trommeslager Eric McPherson, koblet sammen med den tradisjonelle «The Water Is Wide», hvor Hersch beviser at han er en strålende balladekomponist, samtidig som han leverer en utrolig vakker versjon av «The Water Is Wide», uten å briljere med annet enn nydelig pianospill. Så følger hans egen «Sarabande», hentet fra hans trioplate med samme navn fra 1987, hvor han spiller med Charlie Haden og Joey Baron. Men her får vi den solo, og vi savner hverken Haden eller Baron. For denne låten står «fjellstøtt» på egne ben. Deretter følger Kenny Wheelers «Consolation (A Folk Song)», en typisk Wheeler-ballade, hvor Hersch gjør en versjon jeg er sikker på at Wheeler ville ha elsket, før vi får Duke Ellingtons «Solitude», i en versjon som oser av lengsel etter et vanlig liv og omgang med folk man liker, før han avrunder med Lennon/McCartneys «When I’m Sixty-Four», som kan sees på som en reaksjon på at han nå er blitt 65, og at det var mye bedre å være 64. Versjonen vi får her, er en relativt lystig utgave av den gamle Beatles-låten, fremført nesten som «honky-tonk», og en avslutning hvor man kan høre at Hersch ser framover, og at han er overbevist om at pandemien en dag vil «slippe taket».
Og hele veien er dette vidunderlig pianomusikk. Hersch er ikke den musikeren som bruker tiden på å vise fram hvor fort han kan spille, eller hvor mange toner han kan fremføre i sekundet. Han er en melankolsk lyriker, som her får «styre butikken» akkurat som han vil, uten at andre musikere «bryr seg».
Som du sikkert forstår, så er dette blitt en strålende plate, og en plate for de melankolske stunder som har dukket opp med jevne mellomrom gjennom denne pandemien. Og det er tydelig at Hersch helst ser at denne tiden snart er over, og at vi igjen kan begynne å leve vanlige liv. For det er mye lengsel i det vi får høre. Lengsel etter friheten og lengselen etter å omgås andre.
Men innimellom er det også lyspunkter i Hersch liv ved pianoet. Som i «After You’ve Gone», som fremføres i en swingende og nesten honly-tonk-versjon, Cole Porters «Get Out Of Town», som kanskje er den melodien som ligger nærmest opp til de amerikanske broadway-showene, og Lennon/McCartneys «When I’m Sixty-Four», alle i en originale og fine versjoner.
Denne platen bør bli et «must» i samlingene til alle som har en viss sans for vakkert pianospill, og noe særlig mer avslappet, tilbakelent og utmerket fremført pianojazz enn dette, tror jeg ikke det er mulig å få. Noen av de fineste drøyt 57 minuttene jeg noen gang har hørt på plate!
Platen lanseres i Europa den 11. desember.
Jan Granlie
Fred Hersch (p)
