Etter å ha spilt i et utall forskjellige sammenhenger, som Arild Andersen Sextet, Spacemonkey, Bushman’s Revenge, Asatro Sonic, Puma, Zanussi 5, Lord Kelvin, Team Hegdal, Scent of Soil, Obara International Quartet, Susanne Sundfør, Trondheim Jazzorkestra, Cortex,pluss en egen solo trommeplate. Men nå står han altså fram som bandleder for sin Acoustic Unity, sammen med saksofonisten André Roligheten og bassisten Petter Eldh.
Og for en trio det er blitt!
Da jeg anmeldte den seneste plata med Team Hegdal i går, sammenlignet jeg bandet med Henry Threadgill’s AIR-prosjekt. Med Nilssens nye trio er vi midt i AIR-land anno 2015!
Fra første tone i åpningssporet «When Pigs Fly» er det full rulle fra alle tre musikerne. Jeg tror jeg aldri har hørt Roligheten så til de grader frampå som her. Han vrir og vrenger ut de flotteste soloene på saksofonene, og går virkelig på som angripende spiss, for å bruke fotballspråket (en idrett mange vil hevde man ikke har greie på i det området av Norge hvor både Roligheten og Nilssen har sitt opphav). Ved siden av Roligheten, pisker Nilssen de andre foran seg, som den kapteinen han er, og bak det hele brumler og herjer den svenske Petter Eldh som om det gjaldt livet.
Komponeringen av disse flotte låtene er fordelt mellom musikerne, Roligheten har gjort fire, Nilssen har gjort to, mens Eldh står ansvarlig for en av låtene. Sistesporet, «Life, Somewhere Before The Exit Signs» har de tre gjort i fellesskap.
Hele veien er det fullt trøkk og en vanvittig energibruk. For å fortsette i fotballterminologien, så er det rett i angrep Og hele veien swinger det nesten infernalsk av musikken.
I fjerdesporet, den fine «Salad Days» legger de seg riktignok litt bakpå, eller i forsvar. Her får vi en aldeles nydelig bass-solo fra den svenske forsvarsspilleren, og Roligheten leverer et nydelig soloraid på venstrekanten, hvor han ikke stresser, men lurer motstanderen med teknisk og vitalt spill.
I «Mojo» er alle tre igjen i angrepsposisjon. Her høvler de over all motstand, og Nilssens trommespill er «rett på mål». I Eldhs «The Resistance» får vi intelligent spill med svenskeimporten i førersetet, og de roer litt ned igjen etter forrige angrep i «Mojo». Men også her får vi nydelig spill fra alle tre. Rolighetens sopransaksofon briljerer over Eldhs solide bass-spill, og bak det hele stryrer kaptiein Nilssen laget i de rette posisjonene.
Rolighetens «Turtlehead» ligner litt på forrige låt. Heftig og swingende bass- og trommespill under Rolighetens fine og overlegne saksofon.
Og så avsluttes «kampen» med felleslåta «Life, Somewhere Before The Exit Signs», en seiersrunde for å takke fansen i venstre sving. En fritt improvisert liten sak som bare beviser at vi her har å gjøre med tre musikere som har funnet hverandre i dette spillet. Solid hjemmeseier!
Jan Granlie
Gard Nilssen (dr), André Roligheten (s), Petter Eldh (b)
