I 2019 var trommeslageren Gard Nilssen «Artist in Residence» under Moldejazz, og denne uka var han en travel mann med en rekke konserter, både med nye konstellasjoner og i bandsammensetninger vi kjenner fra før.
Et av de nye prosjektene var sjøsetting av hans store band, Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra, som var satt sammen for anledningen, med ei røys av hans gode kolleger. Bandet på scenen, og på denne innspillingen, som er fra konserten i Teatret Vårt den 19. juli, består av saksofonistene Hanna Paulsberg, Kjetil Møster, André Roligheten, Per «Texas» Johansson, Maciej Obara, Mette Rasmussen og Eirik Hegdal, trompeterne Thomas Johansson og Goran Kajfes, trombonist Erik Johannesen, bassistene Petter Eldh, Ingebrigt Håker Flaten og Ole Morten Vågan, samt trommeslagerne Hans Hulbækmo og Håkon Mjåset Johansen i tillegg til kapellmester Gard Nilssen.
Musikken ble laget av André Roligheten og Nilssen, og det var et monster av et band som sto på scenen denne dagen.
Vi får seks komposisjoner, hvor alle musikerne virkelig får vist seg fram. Det er lett å tenke på noen andre band innenfor den nyere jazzen, når man ser et slikt monster av et band på scenen. Paal Nilssen Love Large Unit, Mats Gustafsson Fire! Orchestra! Peter Brötzmanns relativt store orkester, Barry Guys større band som London Jazz Composers Orchestra, Alexander von Schlippenbachs Globe Unity Orchestra og ICP Orchestra, for å nevne noen. Men selv om det er mange å sammenligne med, synes jeg Nilssen klarer å skape sitt eget lydbilde med denne gjengen av musikere. De fleste av dem er strålende solister og alle er eminente ensemblemusikere, også innenfor en moderne setting som dette er.
Musikken er heftig og tøff. Det er mange rockeelementer i mastodonten av et komp, men hele veien er det jazzens improvisasjon som preger de seks låtene. Og med de solistene man her har til rådighet, så befinner musikken seg omtrent så langt unna et streit storband det er mulig å komme.
Musikken er massiv, tøff og energisk, selv om ikke alt går på «full pinne», som for eksempel tredjesporet, «Teppen Dance», er det allikevel en formidabel energi som skinner gjennom alt de gjør.
For oss som var til stede på konserten i Molde, er dette et gledelig gjenhør. Og den som var redd for at det ikke ville låte like tøft på plate som i konsertsituasjonen, kan bare slappe av, for her synes jeg lydfolkene har klart å bevare den energien man fikk under konserten og overført den til platen på en formidabel måte.
Alle solistene leverer strålende solier, men jeg vil gi et ekstra poeng til trompeterne, som nesten eksploderer av energi. Og med tre basser og tre trommeslagere, alle av ypperste klasse, kan det ikke bli annet enn strålende.
Nå har bandet akkurat vært ute på en liten turné i Norge (les anmeldelsen fra konserten på Victoria, Nasjonal jazzscene i Oslo https://salt-peanuts.eu/consert/hypersonisk-lyd-med-supersonic/), hvor direktør Hauknes var i 100 etterpå. Så får vi håpe at de får muligheten til å legge ut på flere turneer i årene framover, slik at dette ikke blir kun et kortvarig prosjekt. Og kom gjerne til København. I’ll be there!
Jan Granlie
Hanna Paulsberg (ts, perc), Kjetil Møster (s, perc), André Roligheten (s, bcl, perc), Per «Texas» Johansson (ts, contrabcl, cl, perc), Maciej Obara (as, perc), Mette Rasmussen (as, perc), Eirik Hegdal (s, cl, perc), Thomas Johansson (tp, perc), Goran Kajfes (tp, perc), Erik Johannesen (tb, perc), Petter Eldh (b, perc), Ingebrigt Håker Flaten (b, perc), Ole Morten Vågan (b, perc), Hans Hulbækmo (dr, perc), Håkon Mjåset Johansen (dr, perc), Gard Nilssen (dr, perc)
