Konserter

Hypersonisk lyd med Supersonic

VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, LØRDAG 8. FEBRUAR 2020: Smak på lyden: Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra! Dette monstret av et band ble til under trommeslager Gard Nilssens residentskap som residerende artist under Moldejazz 2019 i juli i fjor. Moldejazz hadde kombinert residentskapet med en bestilling av et verk for et orkester som var hentet ut av Nilssens søteste drømmer.

Den mest imøtesette konserten under Nilssens residentskap ble avholdt i Teatret Vårt i kulturhuset Plassen 19. juli. Da verket «If You Listen Carefully the Music is Yours» var framført, skrev vi her i salt peanuts* at dette supersoniske monstret nådde ikke bare overlydsfart, hastigheten oversteg etter hvert unnslipningshastigheten fra jordas overflate. Anmeldelsen ble avsluttet med:

«[D]ette verket og bandet [må] ut på tur. Det er første prioritet. Men deretter må dette bandet sikres et liv etter at verket «If you listen carefully, the music is yours» er ferdigspilt. Det er andre prioritet. Om ikke det lar seg gjøre, har norsk kulturpolitikk virkelig spilt fallitt. Hører du, Trine S. Grande?»

I mellomtiden er mottaker av dette budskapet endret til Skei Grandes nestleder i Venstre, Abid Raja, som følge av at drittungene til Anders Lange fra det såkalte Framskrittspartiet endelig gikk ut av den norske regjeringen.

Riktignok er første ønsket allerede oppfylt. Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra har i løpet av tre dager gjennomført en turné, med stopp på Byscenen i Trondheim, USF Verftet i Bergen, før det hele ble avsluttet på Victoria – Nasjonal jazzscene, i Oslo.

Til denne turneen er Moldekonserten redigert og gitt ut på plate. Odin Records har til denne turneen sluppet dobbelt-LP-en Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra – «If You Listen Carefullt the Music is Yours». Så i en viss forstand er altså også vårt andre ønske oppfylt, bandet er sikret et liv etter disse konsertene, i kraft av dette albumet.

Denne lørdagskvelden på Victoria viste til fulle at alt vi sa den gangen står som en påle også i dag. Konserten lørdag med dette store bandet – som altså ikke er noe storband – var tightere, mer strålende, det hele gled som et vakkert designet damplokomotiv. Et damplokomotiv som oser av kraft, livsglede, målrettet driv og et totalt fravær av alle lyder som ikke har en funksjonelt tydelig og velvalgt funksjon i det totale samspillet.

Vi snakker om noe som er sammenliknbart med det mest veldesignede av alle damplokomotiv, og for noen av oss, noe v det vakreste som mennesket har skapt. Vi snakker om lokomotivene som er kjent som Gresley Class A4, og det var ikke fordi de var særlig A4! tvert imot. A4-klassen var det ypperste av ekspresslokomotiv som ble bygget. De 35 strømlinjeformede lokomotivene, designet av Nigel Gresley, ble ferdigstilt i perioden 1935-38.

Det kanskje fremste av dem er The Mallard, stokkanda på norsk, gråand eller gräsand på dansk og svensk. Dette lokomotivet – som fremdeles har hastighetsrekorden for damplokomotiv – er lakket i farger som etterlikner fargespillet i fjærene på stokkand-hannens hode.

Det er så tett med publikum at det er så vidt jeg får plass til skriveblokka mi på det lille bordet foran meg. Silda i tønna har god plass i forhold til oss i kveld. Med 300 ovner som samlet gir 30 000 watt blir det fort varmt i lokalet, skikkelig varmt. Og musikken gjør det overhodet ikke noe kjøligere.

Gard Nilssen hever trommestikkene, ser rundt seg og spør; «Klar?». Mange nikk, og «Premium Processing Fee» er i gang. Vi hører med en gang at her skrangler det ikke. Her er det ingen usikkerhet på hvor man er i materialet, og hvor man skal. Vi hører umiddelbart at dette vil bli j..vlig mye bedre enn det var sist sommer.

Men la meg presentere bandet: I innerste halvsirkel fra venstre mot høyre, Ole Morten Vågan på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer, deretter Ingebrigt Håker Flaten på bass, med Hans Hulbækmo på trommer, og ut mot høyre Petter Eldh på bass og Gard Nilssen på trommer. Tre par trommer & bass.

I en halvsirkel utenfor først en firergruppe, med Mette Rasmussen og Maciej Obara på altsaksofon, Eirik Hegdal på alt av saksofoner og klarinett og Hanna Paulsberg på tenorsaksofon. Dernest en treer-gruppe med André Roligheten på sopran-, tenor- og barytonsaksofon og bassklarinett, Per ‘Texas’ Johansson på tenorsaksofon og bass- og kontrabassklarinett og Kjetil Møster på tenor- og barytonsaksofon. Til høyre står Goran Kajfes og Thomas Johansson på trompet og Erik Johannessen på trombone.

Akkurat de samme som i Molde. Og her snakker vi ikke om en gjeng gjennomsnittlige jazzmusikere fra Skandinavia, her snakker vi om musikere der alle har etablert seg på øverste hylle innenfor europeisk improvisert musikk de siste 25 årene. Et band der nesten alle musikerne selv er aktive som bandledere og musikkskapere.

Det er jo utrolig at på relativt kort varsel hadde alle disse åpne rom i kalendrene sine til å kunne sitlle opp. Eller? Er det så enkelt som at flere kanskje har ryddet seg plass i en allerede overfylt kalender, fordi de prioriterer dette bandet så høyt? For denne kvelden får vi nesten to timer, der det strømmer over av spilleglede, ønske om å levere sakene på et meget høyt nivå, fra alle involverte.

Uansett, det er altså et stort band, men ikke noe storband. Dynamikken i verket dreier seg om heftige, arrangerte tutti-partier, ekstensive ostinater eller korte, låter. Dette er vekslende med varierte former for improviserte strekk, basert i hovedsak på solo-, duo-, trio- eller kvartett-konstellasjoner som dannes organisk fra bandet. De viktigste strukturene er synlig fra oppsettet.

Tutti-partiene sitter så det danser i ryggmargen. De kan være bygget opp med relativt enkle kompositoriske virkemidler, men er så gode launching pads for de improviserte delene at det er en fryd. De solistiske prestasjonene var både hersidige og hinsidige, undersidige og oversidige. Fra det jordnære og talende, til de heftigste jubelkor i en eller annen himmel. En himmel som du aldri kommer til, som fru Johnsen påpekte overfor pastoren og lensmannen som falske beskyttere av samfunnets moral, i Terje Mosnes’ norske tekst til Tom Halls «Harvey Valley P.T.A.».

Det er egentlig umulig å nevne noen av solobidragene uten å nevne dem alle. Men la meg allikevel – uten forkleinelse for noen av de andre – løfte fram nå nesten norske Mette Rasmussen bidrag på altsaksofon i samspill med Nilssen, Erik Johannessens humoristiske lek på trombone, Hanna Paulsbergs vakre, medrivende innspill på tenorsaksofon og Per ‘Texas’ Johansons spill på saksofoner og klarinetter.

Dessuten får vi et par heftige kor med trippel barytonsaksofon (Hegdal, Roligheten og Møster) over, eller er det under?, to tenorsaksofoner (Paulsberg og Johanson). Etter hvert supplert med trompet og altsaksofon, og så trombone. «Tøft som f…en» står det kort og godt på blokka mi. Og det var ikke det aller minste trist!

Et par tutti-partier gir meg en «jungle»-opplevelse som minner meg om tight-heten og drivet i Duke Ellingtons orkester. Og plutselig drar de ut i et Chicago-strekk som gir deg en nesten overveldende trang til å være tenåring og danse!

Jeg fikk en viss følelse av «siste kveld med gjengen». En opplevelse av at «nå gir vi jernet, og brenner alt krutt som fortsatt er tørt». Nesten to timer som blir alt for fort borte. Det er så deilig, atte. Har vi allerede opplevd årets konsert?

Gleden over konserten ble dessverre overskygget av det faktum at en eller annen jerk, scumbag, idiot og snik stjal Goran Kajfes Bach Stradivarius trompet mm. under festen etter konserten. Buksevann, grisebank og inngangsnekt til alle jazzklubber i Norden er bare fornavnet på hva en slik person fortjener! Jeg vet jeg har mange med meg i ønsket om at Kajfes’ svarte (Protec) ryggsekk dukker opp igjen.

Men det skal ikke få frata oss minnet om en hypersonisk konsert av dette supersoniske orkestret.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Harald Opheim


Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra


Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra