Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra er minst fem megameter av samme stykke som asteroiden eller hva-det-nå-var som skapte Chicxulub-krateret for rundt regnet 66-67 millioner år siden. Du veit, den som tok knekken på alle fuglenes slektninger. Dino og de andre forsvant i en hendelse som forandret alle likninger og alle betingelser for hvordan livet utfolder seg i vår del av universet. I den internasjonale økologien av utagerende bandkonstellasjoner, er Nilssens supersoniske monster kanskje best å sammenlikne med en av de bladspisende titanosaurene. En av de med fire føtter som tømmerstokker og en hals herfra og til evigheten.
Kjempene – som den edle Poseidon fra de sørlige land, Austroposeidon magnificus – møtte det såkalte K-Pg-ekstinksjonseventet, den langsiktige konsekvensen av nedslaget i det som i dag er Yucatan-halvøya og den mexicanske golfen, som en hard vegg. På samme måte møtte også Nilssens musikalske kjempe en hard vegg etter tilkomsten. Og akkurat som med Poseidon, virker det totalt bioøkonomisk umulig at en slik art i det hele tatt har kunnet og kan eksistere. Men med sin blotte eksistens har de begge gjort verden til et vakrere, bedre og mer levelig sted å være. Men i motsetning til den edle Poseidon, så har supersonus Gardi kommet gjennom veggen til den andre siden, til den post-pandemiske verden.
Da det supersoniske lynet sto fram for første gang på Plassen i Molde under festivalen i 2019, beskrev jeg det som et objekt som tok av, som oppnådde unnslipningshastighet fra Jordas gravitasjonsfelt og forsvant ut i de sfærene der musikken alltid vil føre deg når du lever deg inn i den. Ut til dit meteoritten som skapte krateret ved Chicxulub kom fra. Riktig hvor det var, vet ekspertene ikke – det er ulike vurderinger. Noen mener asteroidebeltet, hovedsakelig mellom Mars og Jupiter, andre mener at objektet kom fra Oort-skyen aller ytterst i det området der solas krefter virker. Der ute reiser for tiden Voyager 1 og Voyager 2 på vei ut mot en ukjent framtid.
Enda lenger unna, i rommet mellom stjernene, et interstellart rom, der suser det supersoniske orkesteret av gårde. Man kan undre seg; er dette vesenet, akkurat som Harry Martinsons Aniara, å anse som en ark? Eller som en kibot som det beskrives som i den greske oversettelsen. Eller tebat som det heter med det ‘samme’ ordet i den hebraiske grunnteksten. Jeg tror nok at kibot/tebat er i slekt med opphavet til ordet kibbutz – en tebat er en kiste eller sarkofag. Opphavet er knyttet til stedet der verdisaker lagres, skjules og vernes – en ark er altså det som verner noe verdifullt. Som menneskeheten og musikken. Er Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra Gard Nilssens kibbutz?
Verdifullt er det i hvert fall. For gudene skal vite, om de nå snakker hebraisk, arabisk, japansk eller sumerisk, at vi trenger det. Når Gard Nilssen gir ut en ‘samler’ med opptak med denne supersoniske arken – kanskje det nærmeste vi kan komme i dag en etterkommer etter solgudens interstellare Arkestra – er det i en tid der vi hver eneste dag blir minnet på at den naive troen på en demokratisert, fri og åpen tekno-økonomisk framtid, målrettet blir demontert og ødelagt, bryter sammen, foran øynene på oss.
Denne titommeren omtales i ‘liner notes’ som en EP (fra Extended Play), men er strengt tatt en LP. Kanskje kunne det i dag betegnes som en mini-LP, men også det ville være en historisk feil, det jo var dette formatet som var de opprinnelige LP-ene. Gard Nilssen har skrevet en tekst på plata som bør leses langsomt, dvelende. Reflekter grundig over hvor fort optimismen, håpet, gleden, forsvant. Uten håpet og gleden, lar mange seg fange av destruktive valg av posisjoner: I stedet for at samtiden er en knivegg mellom en mørkere fortid som vi løsriver oss fra, og en håpefull og bedre framtid, blir samtida framstilt som en knivegg mellom en gyllen, glorifisert fortid og en framtidig avgrunn der alles kamp mot alle.
Men det er noen lyspunkter: Nilssens ark er én av dem. Som Poseidon er den en umulighet, logistisk, økonomisk, organisatorisk. Jeg sier som en parafrase over det som Galileo Galilei ikke sa: Eppur exstat. Uansett eksisterer den. Eller rettere eppur exstant, de finnes. For denne arken er et kollektiv, et stort mangehodet kollektiv som igjen og igjen skaper flott musikk, sofistikert musikk, musikk som underbygger det grunnleggende Aylerske aksiomet: Music is the Healing Force of the Universe. Det er også navnet på et album som ble det aller siste utgitt i Alert Aylers levetid, utgitt bare få måneder før han forsvant i begynnelsen av november 1970. Tre uker seinere ble han funnet druknet i East River
Entusiasmen i kollektivet er åpenbar når man opplever bandet, på konsert eller på plate. Viljen til å forsake alt annet, fordi deltakelsen her ikke bare oppleves som verdifull, men fordi den er så livsbejaende, et overflødighetshorn som skaper overskudd. Det skapes musikk som oppleves som viktig – som et statement om en bedre verden.
På dette albumet inkluderer Nilssen nær en halv time med fire låter plukket fra live-konserter med denne arca Gardi, to spor fra den aller første, korte turneen tidlig i februar 2020. Meldingene fra Kina og Wuhan-provinsen om virussmitte av en smittsom lungesykdom ble stadig flere, og tilfellene kom nærmere og nærmere vår del av verden. Men den verden som var vår var ennå ganske så uberørt. Vi vet hvordan det gikk. Nedstenging, sosial isolering, alt det som gir livet mening forsvant.
I dag er det rapporterte antallet døde av kovid et sted i overkant av 7 millioner på verdensbasis. Men dette skjuler en omfattende underrapportering fra store deler av verden, noe som blir ytterligere forsterket av en gal narsissist som har en idiot av en helseminister som gjør alt de kan for å skjule konsekvensene. Internasjonale estimater for totalt antall dødsfall så langt, er opp i mellom 20 og 40 millioner. I spanskesjuka i 1918-19 er det anslått at det døde et tilsvarende antall, og det var uten utviklingen av vaksiner mot smittebæreren. Fortsatt er det altså noen som påstår av kovid ikke var farlig, og at det er vaksinene som dreper. Utrolig!
Men alt dette lå i framtida, da vi samlet oss på Nasjonal jazzscene 8.februar 2020. Siden det har de gitt ut to album på full-lengdere, først det musikalske universet som debuterte på Plassen i juli 2019: If You Listen Carefully, the Music is Yours, og så et konsertopptak fra 2022, Family. Begge deler skaper minner, gode minner, vakre minner. Minner om helende musikk. Minner som viser at musikk virkelig kan ha krefter langt sterkere enn det aller tørreste kruttet.
Slikt blir man tenkende på, mens jeg lytter til live-opptakene på den nye plata, … and It’s Yours Forever. Sett navnet sammen med navnet på debutverket og førstealbumet
If you listen carefully, the music is yours, and it’s yours forever!
Et helt program om musikkens betydning og viktighet formulert i én setning. Den grafiske utformingen bidrar til å understreke dette fellesskapet mellom den første og den siste plata.
På baksiden er det laget en fotomontasje, en slags visuell klippbok med minner fra disse fem-seks årene siden Molde. Også for en som har fulgt bandet fra første øyeblikk, er denne montasjen en minnebok: Mette Rasmussens begeistrende dans på scenen i Teatret Vårt i juli 2019 da hun hadde en av sine solo-spots, et varmt bilde av tre treblåsere, Per ‘Texas’ Johansson, André Roligheten og Fredrik Ljungkvist. Slik kunne jeg fortsette. Men jeg overlater til deg å fortsette å drømme deg inn i disse minnene.
Fire spor, til sammen nær en halv time musikk, alt valgt ut fra tre konserter Gards ark har gjort. To spor, «Machine Gum» og «Goodnight Cinderella» er hentet fra konserten på Nasjonal jazzscene 8. februar 2020 – pre pandemus. Og to spor fra et post-pandemisk 2023: Mongezi Fezas «You Ain’t Gonna Know Me ‘Cos You Think You know Me», som kom på Fezas Spirits Rejoice! og en hyllest til evigunge Carla Bley, med hennes arrangement av «We Shall Overcome» fra klassikeren Liberation Music Orchestra. LMO eksisterer ikke lenger, kraftsentrene Charlie Haden og Carla Bley er begge borte. Mens denne hyllesten er hentet fra en konsert under Skopje jazzfestival i oktober 2023, gjengir «You Ain’t Gonna …» ekstranummeret på ensemblets konsert på Øya-festivalen i Oslo, 12. august 2023.
To låter på hver side av den harde veggen. Din inngang skal bli din utgang. Verden er endret, men Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra er her, fortsatt. Og takk for det! Du blir glad av å spise is, har noen sagt, til stor glede for alle barn. Du blir også glad av å lytte til Gards supersoniske monstrum. Svært glad. Slik at du en stakket stund kan se veier som leder ut av og vekk fra det mørket som vi ser komme mot oss som julekvelden på kjerringa.
Det musikalske fellesskapet, det sosiale samholdet som bare kan skapes av møter i og med kvalitetskultur, det er kanskje det aller viktigste vi kan hegne om i den kommende tiden. Et orkester som kommer bak deg i veddeløpsfart. Du ser det i speilet, du skjønner hva det vil.
Og det er du ikke aleine om. For sammen kan vi realisere, demonstrere, vise fram, musikkens helende kraft, musikkens samfunnsbyggende evne. Musikkens demokratiske karakter.
Music is the healing force of the Universe!
Johan Hauknes
Maciej Obara, Mette Rasmussen, Signe Emmeluth (alto saxophone), André Roligheten (saxophones, clarinets), Eirik Hegdal (saxophones, clarinets), Kjetil Møster (saxophones, clarinets), Per «Texas» Johansson (saxophones, contrabass clarinet, Hanna Paulsberg (tenor saxophone), Erik Johannessen, Guro Kvåle (trombone), Goran Kajfes, Thomas Johansson (trumpet), Ingebrigt Håker Flaten, Ole Morten Vågan, Petter Eldh, Kansan Zetterberg (bass), Gard Nilssen, Hans Hulbækmo, Håkon Mjåset Johansen (drums)
