Den tyske saksofonisten Gebhard Ullmann startet som seksåring å spille blokkfløyte og senere klassisk fløyte. Fra 1976 studerte han bl.a. med Herb Geller og Dave Liebman og ved Universitetet i Hamburg. Siden 1983 har han bodd i Berlin, og i 2020 ga han ut sin 60. utgivelse som leder eller medleder. Han har jobbet med musikere som blant andre Paul Bley, Keith Tippett, Frank Gratkowski, Ernst-Ludwig Petrowsky, Ensemble Les Percussions de Guinée, William Parker, Herb Robertson, Bob Moses, Bobby Previte, Lauren Newton, Andrew Cyrille, Sylvie Courvoisier, Willem Breuker, Rita Marcotulli, Tom Rainey, Ivo Papazov, Sergei Starostin, Frank Möbus, Tyshawn Sorey og skuespilleren Otto Sander. Og på sin nye utgivelse møter vi han sammen med keyboardisten Liz Kosack, accordionisten Silke Lange og vibrafonisten Taiko Saito i en firedelt suite med en start, et slags mellomspill og en coda i tillegg.
Og det er en interessant musikalsk reise Ullmann tar oss med på i denne suiten. Allerede før start fascineres vi av instrumenteringen accordion, vibrafon og mange forskjellige keyboards. Og med Ullmann på bassfløyte, sopran- og tenorsaksofon, bassklarinett, looper, samples og elektronikk på toppen, blir dette en slags «space»-reise et stykke utenfor vårt solsystem.
I starten er musikken sfærisk, og referansene til det utenomjordiske trenger seg på, Det blir litt mer «jordisk» i «andre intro», «Impromptu #1», hvor jeg nesten får en slags følelse av noe Palle Mikkelborg gjorde sammen med Niels-Henning Ørsted Pedersen og keyboardisten Kenneth Knudsen og platen Imagine, fra 2000. Eneste forskjellen er at Mikkelborgs mutede trompet er byttet ut med bassfløyten til Ullmann, som blir utrolig vakkert spilt.
Men så er vi over i suiten som først kommer i tre deler, hvor hver del er delt inn i to. Mesteparten er laget av Ullmann, men i flere sekvenser improviserer de fire musikerne sammen. Og det blir en spennende opplevelse å lytte intenst til det de fire foretar seg. Ullmann har laget grunnstrukturen, men det er det samlede resultatet som gjør dette fascinerende og spennende.
Ullmann er en ytterst kreativ komponist og musiker, og med de tre kvinnelige medspillerne skaper de en slags impro som selv om den føles fri, er strukturert, og mye er sikkert også komponert og på en måte arrangert. Og det er Ullmann som styrer «skuta» gjennom hele reisen. Innimellom får jeg en følelse at Arve Henriksen dukker opp med trompeten, men det er nok Ullmann og hans sopransaksofon. Innimellom kunne jeg ha tenkt meg mer involvering fra de andre musikerne, for litt for ofte blir det Ullmann som fører an, og at de andre blir et bakgrunnselement. Dette er ytterst dyktige musikere som ikke skal gjemmes bort, men som skal ha mye mer plass enn det de får av Ullmann. Men de presser seg fram innimellom, men langtfra nok, etter min mening. Men når de slipper til på fritt grunnlag, leverer de ytterst spennende improvisasjon. Jeg synes tonen i tenorsaksofonen til Ullmann gjennomgående er litt for «flat», og det er når Ullmann plukker fram de andre instrumentene at det virkelig blir strålende musikk.
Dette er musikk som aldri vil slå an på Spotify eller andre strømmetjenester. For dette er musikk man må sette av den tiden det tar å spille gjennom hele platen, for her, som i så mange andre deler av livet, henger alt sammen med alt. Og samlet sett så synes jeg Ullmann har laget en spennende og gjennomført suite, hvor jeg kun savner mer involvering fra de tre dyktige kvinnene i bandet.
Jan Granlie
Gebhard Ullmann (bass flute, soprano saxophone, tenor saxophone, bass clarinet, loops, samples, electronics), Liz Kosack (keyboards), Silke Lange (accordion), Taiko Saito (vibraphone, sound objecys, bass drum)
