Gianni Mimmo har fått et rykte for sin unike behandling av musikalsk klang og sin utforskning av de avanserte teknikkene på sopransaksofon. Som komponist jobber han ofte med grafiske partiturer der elementer fra ulike musikalske språk finner en ny form der fragmenter og mer ubundne ideer ber om en friskere tolkning og utøvende ansvar. Inspirasjonene hans inkluderer flere navn som kommer fra kunst, musikk og filosofi, så som Jackson Pollock, John McLaughlin, Steve Lacy, Roscoe Mitchell, John Cage, Robert Ashely, filosofer og forfattere som Yasunari Kawabata og Herman Melville, poeter som Marina Cvetaeva og Wisława Szymborska. Han har jobbet med kunstnere som Harri Sjöström, Alison Blunt, John Russell, Daniel Levin, Hannah Marshall, Elisabeth Harnik, Martin Mayes, Vinny Golia, Teppo Hauta-hao, Matthias Bauer, og en rekke andre. Han turnerer mye i Europa og USA, invitert av internasjonale festivaler og arenaer og driver indie-selskapet Amirani Records.
Ove Volquartz har jobbet med musikere som Cecil Taylor, Roscoe Mitchell, Peter Kowald, Gunter Hampel, Barre Phillips, Sabu Toyozumi, Perry Robinson, Peeter Uuskyla, Gianni Mimmo, Gianni Lenoci med flere, og han har turnerte i Afrika med trommeslageren Kojo Samuels i Liberia. Og han har spilt inn plater med blant andre, Gunter Hampel, TAG Trio, og Cecil Taylor.
Her får vi seks duetter hvor Mimmo spiller sopransaksofon (selv om jeg mistenker han også for å spille fløyte innimellom) og Volquartz trakterer bass- og kontrabassklarinett og fløyte. Noe som er en litt orginal sammensetning, men hvor spillet befinner seg i et relativt frittgående landskap, hvor jeg innimellom, særlig i sopransaksofonspillet, får et slags «back lash» til musikken vi husker fra noen av de utmerkede, svenske barneTV-seriene fra «grusbaneTV-alderen» på 1970-tallet.
Jeg føler det er Mimmo som fører an, særlig, i de raskere låtene.
Jeg liker best der hvor Volquartz plukker fram de aller dypeste tonene i kontrabassklarinetten, og hvor Mimmo ligger lyst og fint der oppe og vi får fin «kommunikasjon». De to kjenner tydeligvis hverandre godt, og de arbeider nærmest telepatisk i samarbeidet, og det hele blir en fin utgivelse, i det rolige landskapet, hvor Jan Johanssons mer eksperimentelle filmmusikk blir liggende som en slags rettesnor i lyttingen.
Jan Granlie
Gianni Mimmo (soprano saxophone), Ove Volquartz (bass clarinet, contrabass clarinett, flute)
