Island er et land med en original musikktradisjon. Her følger man sjelden trendene fra Europa og USA, men gjør ofte musikk som staker ut veien for store deler av resten av verden. Det er bare å se til artister som Björk, Sigur Rós, Of Monsters and Men, Gus Gus og cellisten Hildur Guðnadóttir (som blant annet gjorde en fantastisk konsert på Punkt Festival 2012).
Den islandske gitaristen og komponisten Guðmundur Steinn Gunnarsson har tidligere utgitt platen Landvættirnar fjórar, som er en av de mest originale utgivelsene jeg noen gang har hørt. Nå er han igjen ute med et verk inspirert av livet i en forstad til Reykjavik som forbinder de to nabolagene der han vokste opp. Stykket er dedikert til to prester som tjener i hvert av disse nabolagene. Den ene er en luthersk minister av japansk avstamning, som har jobbet mye med flyktninger og innvandrere i flere tiår, uavhengig av bakgrunn eller religion. Den andre er en Zen-prest av islandsk avstamning som har brukt mye tid på å trene klostre i Japan og Amerika. Selv sier han følgende om verket, som består av fire «sekvenser»: «Stífluhringurinn betyr noe sånn som overbelastningsringen, og er et sted hvor en demning ble bygget over en elv for å forsyne vann fra en gammel vannkraftstasjon. I dag er kraftstasjonen ikke lenger i drift, og magasinet er tappet. I motsetning til mange andre damprosjekter på Island, har miljøvernere bedt om at reservoaret skal tas i bruk igjen for å hjelpe fuglelivet i området. Det vakre miljøet rundt, fullt av trær, er nesten utelukkende menneskeskapt. Det er en forstads utendørs utopi som er full av fuglesang og undring og får folk til å glemme hvor de er et øyeblikk».
Med seg på platen har han sitt Caput Ensemble, som består av Steinn på 12-strengs gitar, mandolin og munnspill, Þórunn Björnsdóttir på tenor- og bassfløyte + Found Objects, Steinunn Vala Pálsdóttir på fløyte og altfløyte + Found Objects, Guðni Franzson på klarinett + objekter, Bergrún Snæbjörnsdóttir på fransk horn, Eiríkur Orri Ólafsson på trompet, Ingi Garðar Erlendsson på trombone, Guðrún Óskarsdóttir på cembalo og munnspill, Óskar Magnússon på stålstrengsgitar, banjo og munnspill, Steef van Oosterhout på trommer, Hildigunnur Haraldsdóttir på fiolin, Herdís Anna Jónsdóttir på bratsj og Sigurður Halldórsson på cello.
Heller ikke på denne utgivelsen får vi musikk som er som forventet. Selv forklarer han: «Da jeg skrev stykket, begynte jeg på ideen om fire generelle lydkategorier (short pitchless, short pitched, lang tonehøyde og glissando), og formen til disse stykkene gjenspeiler det. Hver av de to bevegelsene har en 4-delt struktur hvor hvert element har sitt mest dominerende øyeblikk før det faller i bakgrunnen. Denne rekkefølgen i det første stykket er omvendt i det andre. Tanken er at den første bevegelsen er som å klatre oppover i Stífluhringur, og den andre bevegelsen er som å gå tilbake på den andre siden, slik at du mot slutten har kommet hele sirkelen».
Stykket hadde premiere i 2019, men covid avsporet alle planer for en innspilling. På grunn av regler for sosial distansering ble det besluttet å spille inn stykket i mindre grupper. Dette resulterte i en mer detaljert innspilling, som ga komponisten friheten til å omarbeide stykket i studio etterpå. Målet med innspillingen var ikke å produsere en eksakt versjon, men å tillate et slags fritt spill som kunne bringe visse finesser i front som lett ville gå tapt i konsertsalen. Etter komponistens innledende redigering og effektuering, mikset og mestret Norman Conquest albumet med ekstra kunstneriske innslag.
Jeg er glad for at Steinn forklarer oss som sitter på «utsiden» hva han har tenkt med musikken. Da blir det mye enklere å forstå hans og bandets ytterst originale «krumspring» rundt musikken. Og det begynner relativt rolig med Steinns trommer i «Movement 1: Arabakki (dedicated to Sr. Toshiki Toma)», hvor vi både får meditasjonselementet og den japanske inspirasjonen. Dette er en sekvens som spinner rundt det japanske, som var det musikere fra «solens rike» som fremførte den, mye mer enn en gjeng forfrosne islendinger. Og musikken er hele veien spennende der den beveger seg stille rundt det som høres ut som et japansk folkemusikkinstrument, som for eksempel en koto.
Den andre delen «Movement 2: Klettabær (dedicated to Ástvaldi Zenki Traustason)», er mer sørgmodig, men er en fin fortsettelse av den første sekvensen. Her får blaserne mer plass i det nedskrevede stykket, som inneholder litt improvisasjon, men ikke mer enn at det kan anes i komposisjonens forløp, som Steinn har full kontroll på.
Nok en gang har Guðmundur Steinn Gunnarsson laget en ytterst original og spennende plate. Kanskje ikke like «fri» og eksperimentell som den forrige vi anmeldte, men en plate spekket med ytterst spennende toneganger vi sjelden, eller aldri, tidligere har hørt maken til.
Spennende!
Jan Granlie
Þórunn Björnsdóttir (tenor recorder, bass recorder, found objects), Steinunn Vala Pálsdóttir (flute, alto flute, found objects), Guðni Franzson (clarinet, found objects), Bergrún Snæbjörnsdóttir (french Horn), Eiríkur Orri Ólafsson (trumpet), Ingi Garðar Erlendsson (trombone), Guðrún Óskarsdóttir (harpsichord, harmonica), Óskar Magnússon (steel-string guitar, banjo, harmonica), Guðmundur Steinn Gunnarsson (12-string guitar, mandolin, harmonica), Steef van Oosterhout (percussion), Hildigunnur Haraldsdóttir (violin), Herdís Anna Jónsdóttir (viola), Sigurður Halldórsson (cello)
