På Bandcamp står det følgende å lese om den islandske komponisten Guðmundur Steinn Gunnarsson: «I sin søken etter en musikk med verken rutenett eller rette linjer, inkorporerer den islandske komponisten Guðmundur Steinn Gunnarsson digitale dynamiske skjermpartiturer eller animert notasjon for å uttrykke sin manglende evne til å tilpasse seg det praktiske samfunnet. Interessen hans for islandsk folkemusikk har gitt næring til hans tro på livet uten barlines eller like avstander og no-grid tilnærming til musikk».
Og om hans nye innspilling, «Landvættirnar fjórar», kan vi lese følgende: «Kapittel 33 i sagaen om Ólafs Tryggvason i Heimskringla av 1200-talls forfatteren og poeten Snorre Sturluson beskrives raseriet til nybyggerne på Island da den daværende kongen av Danmark, Haraldur Gormsson, konfiskerte alle sauene til noen få islandske menn som forliste. Ifølge Snorre Sturluson ble det vedtatt en lov på Island om at hver eneste person på Island skulle dikte en níðvísa (nidvise) om kongen av Danmark på denne bakgrunn. Etter å ha lidd seg gjennom konsekvensene av denne fortryllede hånen, bestemmer Kongen av Danmark seg for å få en trollmann til å svømme over til Island i form av en hval. Men i hvert hjørne av landet blir han møtt av merkelige skapninger kjent som «wights» eller «land wights» (landvættir), som hindrer han fra å få utrettet stort. Fra øst møter han en giftspyttende drage eller kjempeøgle, etterfulgt av svermer av krypdyr og amfibier. Fra nord suser en massiv gribb eller annen stor fugl, og flokker med mindre fugler. En gigantisk okse leder en flokk med vekter som driver trollmannen bort fra vest, og en ruvende kjempe leder vektene som hindrer adgang til sør. Siden den gang har Island tatt til seg disse vektene og uttrykker takknemlighet for hver mynt som blir preget på Island. Noen sier de representerer de fire evangeliene; andre sier at de representerer eldre tegn av astrologisk betydning. Atter andre antyder at de er representanter for de fire elementene».
Og dette er (tydeligvis) utgangspunktet for «Landvættirnar fjórar», som han har komponert for et knippe musikere, som kaller seg Steinalda, og som tar oss med inn i en mystisk, islandsk verden man sjelden treffer på bar i Reykjavik eller på jazzfestivalen i byen. For dette er ytterst original musikk som fremføres på originale, islandske instrumenter i tillegg til vokal og gitar, og som ikke tidligere har fått innpass i salt peanuts* sine instrumentforkortelser.
Og musikken er utvilsomt for spesielt interesserte. Her snakker vi «gammel» musikk, sannsynligvis fremført på instrumenter som Snorre hadde kjennskap til, og musikken er ytterst gjennomsiktig og sart, og vil nok for mange bli avfeid temmelig raskt som noe man ikke vil sette seg nærmere inn i. Men det merkelige med denne musikken, er at man på mystisk vis blir trukket inn i den – i alle fall blir jeg det – og selv om mye kan høres ut som amatørisme, er det hele veien en nerve i det som fremføres som er fascinerende. Noen vil kanskje sammenligne det vi får høre som noe buddistiske munker holder på med, eller noe fra en fremmed stamme i frika eller Amasonas, og allikevel er dette musikk skapt og fremført på Island – langt unna de stedene man kan tenke seg at dette kommer fra.
En ytterst original innspilling, med musikk vi sjelden skriver om på salt peanuts*. Og det er musikk man skal ta seg god tid med, og spille mange ganger for å forsøke å nå inn i noe av det. Jeg har forsøkt i flere omganger, men er ikke sikker på at jeg forstår stort av det musikerne holder på med, eller hva komponisten vil fortelle meg med de 12 musikalske sekvensene. Men kanskje hadde jeg forstått mer om jeg hadde opplevd seansen på konsert?
Merkelig, men spennende!
Jan Granlie
Þórunn Björndóttir (blístra), Steinunn Vala Pálsdóttir (fl), Ásthildur Ákadóttir (v) Strykere: Óskar Magnússon (g), Páll Ivan fra Eid (slagbrand), Andrés Þór Þorvarðarson (höggormur)
