Trommeslageren og komponisten Harris Eisenstadt er bosatt i Brooklyn, New York, men han er født i Toronto i Canada i 1975. Han blir regnet som en av de viktige jazzmusikerne innenfor den yngre garde av amerikanske musikere, og hans bakgrunn med studier både i Vest-Afrikansk og Afro-Kubansk trommespill , har gitt han nærmest fritt leide inn i jazzen, filmbransjen, poetenes verden, dans, moderne musikk og opera.
Men det høres unektelig ut som det er jazzen som står hans hjerte nærmest, særlig i Canada Day-kvartetten, hvor han har med trompeteren Nate Wooley, tenorsaksofonisten Matt Bauder og bassisten Pascal Niggenkemper – alle viktige navn innenfor den yngre delen av den amerikanske øst-kystjazzen.
Vi får servert sju låter, som alle er komponert av Eisenstadt, og selv om låtene er skrevet av en trommeslager, så er det ikke han som stikker seg mest fram. Jeg vil heller kalle dette ent sammensveiset kollektiv, hvor alle er med på å dra lasset.
Men med de komposisjonene Eisenstadt har kommet med til bandet, så høres det ikke ut som lasset har vært veldig tungt å bære. For her bidrar alle med strålende spill.
Selvsagt er det Wooleys trompet og Bauders tenorsaksofon som spiller hovedrollene, men uten pågående og flott spill av Niggenkemper og Eisenstadt, så hadde dette aldri blitt en såpass fin plate. Wooley imponerer nok en gang med kraftfult spill, mens Bauder er den store overraskelsen for undertegnede. Jeg har aldri hørt han før, og la oss håpe at dette ikke blir siste gang! Hør for eksempel på de tos spill på fjerdelåta «We All Ate What We Wanted To Eat, Parts 2 & 5». Og når Niggenkemper overtar etter de to blåserne, så får vi enda en strålende solo, som smeller i veggene.
«On Parade in Parede» ble innspilt da bandet spilte en serie konserter i SMUP, en intim konsertscene i Parede, en badeby nær Lisboa i Portugal, i løpet av deres vårturné i 2016. Og jeg har en mistanke om at platedirektør Pedro Costa har vært tett på musikken gjennom hele tiden de tilbragte i Parede. For mesteparten av musikken skiller seg ikke nevneverdig stilistisk fra det vi er vant til å få fra Clean Feed. Musikken er relativt fri, en slags frihet under ansvar, med klare regler satt av Eisenstadt i utgangspunktet, og alle fire er med på å gjøre innspillingen ytterst spennende og interessant.
Nok en innertier fra Clean Feed, fra et band med solide tradisjoner i den friere musikken fra 60-tallet, godt oppdatert til 2017-versjon.
Jan Granlie
Nate Wooley (tp), Matt Bauder (ts), Pascal Niggenkemper (b), Harris Eisenstadt (dr)
