Gitaristen Håvard Stubø er den gitaristen i Norge, som har fulgt faren, Torgeir Stubøs tradisjoner lengst. Gitarbop med kontroll og oversikt, uten på noen som helst måte vise fram at han kan spille raskere enn naboen på gitaren. Hos Håvard Stubø er det melodiføringen og samspillet med de andre musikerne som er viktig, og tradisjonen fra de store 50- og 60-tallsgitaristene.
Samtidig har Stubø satt sammen et stjerneband andre musikere bare kan drømme om. Trommeslageren Håkon Mjåset Johansen er en musiker man nesten kan sette i hvilken som helst sammenheng, og det swinger alltid. Bassist Torbjörn Zetterberg er en av Sveriges ledende musikere på sitt instrument, og kan gå inn i samme kategori som Mjåset Johansen. Og på topp har man den altfor lite benyttede, norske tenorsaksofonisten Knut Riisnæs. En nestor innenfor tenorsaksofonavdelingen, og en musiker som alltid leverer varene. Det er bare så synd at vi hører han altfor sjelden.
Men det skal Håvard Stubø ha stor takk for. At han har klart å få med Riisnæs i sammenhengen er med på å gjøre «Vilhelmina» til en ytterst hørverdig innspilling.
Komponistrollen er delt mellom Stubø og Zetterberg. Stubø mest tradisjonell, mens Zetterberg prøver seg med litt fornyelse, noe som gjør platen spennende hele veien. I tillegg gjør de en fin versjon av D.Thomkins «Wild Is The Wind».
Tittellåta er en typisk bopsak, skrevet av Stubø, hvor alle får vist seg fram, og Riisnæs setter saksofonskapet solid på plass. «Oslo Undercover» av Zetterberg er mer moderne i uttrykket enn åpningen, og jeg føler at Stubøs gitarlyd også er litt annerledes og mer moderne. Men det låter vakkert i den latin-inspirerte låta. Riisnæs bidrar også her med et strålende og overlegent kor.
«Wild Is The Wind» er en rolig ballade, hvor Stubø spiller aldeles nydelig. «Dimitri» av Stubø følger godt opp forrige låt. Denne balladen gjøres litt annerledes, mest på grunn av Zetterbergs fine basspill i bakgrunnen før Stubø legger avgårde med kanskje hans fineste solo på plata. Strålende spill over hele linja, hør bare på Riisnæs’ ettertenksomme solo!
«Vadå fado?» av Zetterberg er ei låt den gode svensken kunne ha skrevet til en av sine andre sammarbeidspartnere, saksofonisten Jonas Kullhammar. I denne låte er det mye John Coltrane, noe Riisnæs vet å utnytte, selv om Riisnæs sin tone i tenoren er en helt annen enn salige «Train». Vakkert!
«No Longer» av Stubø, er også en ballade, og en aldeles nydelig en også. En vakker melodi som nærmest bare fortsetter i Stubøs «Atlantis». Her går det så rolig for seg at man lurer på om det skal stoppe helt opp, men det er det som gjør denne låta så bra. Stubøs evne til å bruke mellomrommene effektivt og gjøre noe ut av etterklangene på gitaren.La ting få ta litt tid. Også her spiller de andre musikerne aldeles nydelig. Riisnæs saksofontone er her noe av det såreste og vakreste jeg har hørt på lenge.
Så rundes det hele av med Zetterbergs «Att inte vilja sova», hvor man tar det hele opp igjen, og jeg tenker umiddelbart på den svenske gitaristen Rune Gustafsson (det er mye «Pippi Langstrømpe» over temaet). Unisont spill mellom Stubø og Riisnæs i temaet før det løser seg opp og vi får en fin drodling rundt temaet. En flott avslutning på ei strålende plate!
Håvard Stubø beviser med denne plata at han er en mester innenfor bopballadene. Det er usigelig vakkert hele veien, og med slike medspillere kan det nesten ikke gå galt.
Jan Granlie
Håvard Stubø (g), Knut Riisnæs (ts), Torbjörn Zetterberg (b), Håkon Mjåset Johansen (dr)
