Musikkhistorien har bevist gjennom en rekke eksempler, at ekteskap eller samboerskap og skaping av god og spennende musikk ikke alltid er en «innertier». Historien har vist at resultatene av slike samarbeid ikke alltid har vært gode, hverken for den ene eller andre part i forholdet. Mange vil kanskje trekke fram samarbeidet mellom Yoko Ono og John Lennon som et slags skrekkeksempel, selv om jeg ikke nødvendigvis er enig, Linda og Paul McCartney er et annet, og innenfor jazzen har man hørt saksofonisten Joe Lovano på konsert hvor fruen «satt inn» som vokalist på noen låter, uten at det løftet konsertopplevelsen, for å si det mildt.
Men noen ganger fungerer det. Og ett av disse eksemplene er den nylig utkomne platen med vokalisten Heidi Skjerve og pianisten Daniel Formo. De har levd sammen i en rekke år, og delt «gode og onde dager» med daglige gjøremål som klesvask, barneoppdragelse, oppvask, søppeltømming, handling og alt som hører samboerskapet til.
I presseteksten til deres utgivelse «I’m Glad There Is You» forteller Skjerve at «Med pandemien som bakteppe, hvor mennesker har kjent på savnet etter andre mennesker, og musikere har fått kjenne på savnet etter å spille sammen, har jeg samlet en gjeng toppmusikere fra Trondheim og spilt inn tidenes vakreste kjærlighetssanger. Sammen ville vi skape øyeblikks-kunst, med låter fra jazzens standard-repertoar som rammeverk og formspråk, med en leken rytmisk og improvisatorisk tilnærming til melodiene og sterke forførende harmonier. I denne pandemitilværelsen, hvor noen har kjent på ensomhet og savn, mens andre kanskje har tilbragt alle døgnets timer sammen i en litt for trang leilighet i litt for lang tid, har disse gamle sangtekstene fått ny aktualitet. Sanger om det å være et menneske som trenger andre mennesker, om lengsel og savn, om frykten for å miste hverandre, om berusende forelskelse og hverdagskjærligheten som man må velge å jobbe for hver dag».
Og det er duoen med Heidi Skjerve på vokal og Daniel Formo på piano som er hovedpersoner på denne innspillingen. Gjennom 16 års ekteskap har de forsøkt å holde privatlivet og musikerlivet separat, men nå som ungene har blitt litt større, tar de også sjansen på å spille konserter profesjonelt sammen igjen. Med seg på albumet har de noen av landets mest ettertraktede jazzmusikere: Håkon Mjåset Johansen på trommer og Bjørn Marius Hegge på kontrabass. Mona Krogstad på tenorsaksofon, Klaus Ellerhusen Holm på altsaksofon og klarinett og Marthe Belsvik Stavrum på fløyte.
Skjerve kommer fra Rennebu ikke så veldig langt fra Trondheim, og de fleste vil muligens kjenne henne best fra det utmerkede vokalensemblet Trondheim Voices, men hun har også gjort flere plateinnspillinger i eget navn, blant annet «Jazz frå skogom», med noen av de beste jazzmusikerne fra Trondheimsmiljøet (platen er anmeldt HER), og hun har vært solist med Trondheim Jazzorkester og en rekke andre prosjekter.
Daniel Formo har vært mindre «ute på veien» enn fruen de senere årene, men han har vært å høre med andet Kobert, Formo Tre & Metall, Nypan Trio og i samarbeid med Nils Henrik Asheim, blant annet.
For oss som har hørt Skjerve mest med Trondheim Voices, blir det en overraskelse å høre henne tolke standardene slik hun gjør – uten det teatralske som ofte forekommer hos vokalister som skal gjøre låter man kjenner fra de «store vokaldivaene». Hun synger overraskende «rett fram», og lar den naturlige sangstemmen gjøre jobben, noe som gjør platen ærlig og litt naken.
De åpner med Thelonious Monks «’Round Midnight» hvor Klaus Ellerhusen Holm er med som altsaksofonsolist. Også han er en musiker vi vanligvis hører adskillig mer moderne sammenhenger enn her, men han beviser at han også kan «dra en Monk» uten problemer. Og bak får vi noe av det stødigste kompet nord for Dovre, med nydelig spill av Formo, og med Hegge og Mjåset Johansen som solid «ankerfeste».
Og derfra og ut, er dette en perle av en plate. «I’m Glad There Is You» blir en kjærlighetserklæring mellom Skjerve og Formo, med bass og trommer lydhørt plassert i bakgrunnen. Her får vi ikke bare nydelig vokal, men også en strålende pianosolo fra Formo.
Så følger «Lazy Afternoon», «Come Rain Or Come Shine», «You Og To My Head», «Social Call», «You’ve Changed» i en nydelig versjon, «What Can Say After I Say I’m Sorry», hvor man nærmest kan høre at Formo koser seg «glugg i hjel» og den fine «I’ll Be Seeing You» av Fain og Kahal, før de avrunder med den gamle musicalslägeren, Styne og Merrills «People»i en nydelig duett mellom Skjerve og Formo. Og hele veien må dette være noe av det nærmeste man kommer en bruksanvisning på et vellykket ekteskap. Opp- og nedturer, fine kvelder sammen, savn, kjærlighet, gode og dårlige dager. Men «de står han av», som det heter lenger nord i Norge.
Og det musikalske selskapet de har invitert inn i produksjonen er det ingenting å si på. Ellerhusen Holm er allerede nevnt, det samme er det utmerkede kompet med Hegge og Mjåset Johansen, men vi får også nydelig tenorsaksofonspill fra Mona Krogstad i Coots og Gillespies «You Go To My Head», i en låt som nesten blir et avkledd møte mellom Billie Holiday og Lester Young eller Coleman Hawkins, i den raskere «Social Call» av Qusim og Hendricks og i Donaldson og Lymans «What Can Say After I Say I’m Sorry» hvor man i en «Blindfold» ville ha satt noen kroner på at det var Coleman Hawkins på tenorsaksofon, og Marthe Belsvik Stavrums fine fløytespill på tittelsporet.
Heidi Skjerve og Daniel Formos «kjærlighetsbrev» til hverandre er en dønn ærlig og vakker plate som ikke gir seg ut for å være noe annet enn en vakker innspilling med musikere som liker hverandre og som liker å spille sammen, uten at det på død og liv skal være nyskapende eller eksperimentelt. Det er kun vakker musikk som mange bør legge merke til.
Jan Granlie
Heidi Skjerve (v), Daniel Formo (p), Bjørn Marius Hegge (b), Håkon Mjåset Johansen (dr), Mona Krogstad (ts), Klaus Ellerhusen Holm (as, cl), Marthe Belsvik Stavrum (fl)
