Kan man synge en elg?
Kvartetten Hot Four gjør i hvert fall sitt beste! De fire sporene «eye …», «antler … », «claw …» og «tail of the moose» er en kammermusikalsk studie av elgekroppen fra hode til hale.
Andreas Backer på vokalisering, David Stackenäs på gitar, Joe Williamson på bass og Ståle Liavik Solberg på trommer. Fire unge svensk-norske improvisatører som de siste årene har tatt store skritt i retning av å etablere seg som internasjonale navn innenfor grenselinjene mellom improvisert musikk og samtidsmusikk.
Så vidt jeg vet studerte Backer og Solberg sammen i Stavanger, mens Backer traff Stackenäs og Williamson ved Musikhögskolan i Stockholm. Sammen synger de altså en elg. Selv om Backer er den eneste som bruker sin vokale stemme, synger også de øvrige stemmene i dette ensemblet.
Nå kan man si at dette er en type instantan musikk som kun lever sitt liv på en scene foran et levende publikum. Denne plata er tatt opp på en konsert ved Musikhögskolan i Arvika, og teipen er seinere mikset og mastret av Frode Gjerstad. Slik musikk dør ofte når den distribueres utover den spesifikke situasjonen der den levde sitt liv. Så hvorfor feste denne konserten til en plastskive?
Denne plata er et godt eksempel på at noen ganger står himmelens planeter slik plassert at musikken også får et liv utenfor konsert-settingen. Det er vekslende teksturer og farger i denne musikken som gjør at den aldri blir kjedelig. Den varierer i uttrykk, på samme måte som de deler av elgens kropp den synger om.
Geviret er hardere i sin tekstur enn øynene, så også musikken. Det blir nesten et industrielt preg over deler av denne musikken før det toner ned og går over i klovene. Klovene beskrives med et innledende landskap som åpent, selve ur-landskapet, før Backers glottaler glir inn som lydene fra en løpende elgeflokk.
De tre første sporene glir over i hverandre, tydeligvis utgjorde de en kontinuerlig helhet i konserten, mens halen er skilt fra resten. Jeg skulle gjerne også fått med meg elgens skinke også!
Men nå vet vi «what the moose says»! Vi vil høre mer om elgen, og gjerne flere av hjortedyra med.
Martin Berggrens opptak og Frode Gjerstads miksing og mastring gir dette opptaket en intimitet og nærhet som er forbilledlig. Det er som å sitte rett framfor bandet, mens de spiller helt tørt, uten noen som helst form for forsterking og manipulering.
En liten ting som bidrar til surrealismen: Ikke visste jeg at elg hadde klør på beina. Jeg mente elgen hadde klover – «hooves».
Johan Hauknes
Andreas Backer, vok; David Stackenäs, g; Joe Williamson, b; Ståle Liavik Solberg, dr
