Det danske «party-bandet» Ibrahim Electric, har i mange år vært selvskrevne på en rekke festivaler som kveldens siste band. Etter åtte innspillinger, hvorav seks er gjort i studio, ville de, under årets Copenhagen Jazz Festival gjøre noe de ikke helt visste om kunne fungere, nemlig å gjøre alle seks studioalbumene live.
Stedet ble Vega på Vesterbro i København, og kvelden var den 28. juli. Trioen hadde ligget i hardtrening, fysioterapeut var innkalt og legeteamet på Rikshospitalet var satt i alarmberedskap. For å gjøre en slik konsert krever mye. En ting er at regulære jazzensembler, som kan slappe av innimellom med en og annen ballade, gjør slike konserter, som for eksempel Alexander Von Schlippenbach og hans Monk-prosjekt. Men det spesielle med Ibrahim Electric er, at de hele veien har en energi i spillet, som ville drevet den gjennomsnittlige jazzmusiker til vanvidd, eller i koma, etter ett eller to sett.
De tre musikerne, Niclas Knudsen (gitar), Jeppe Tuxen (orgel) og Stefan Pasborg (trommer), «gir jernet» fra første tone i den sedevanlige åpningslåta «Endangered Beat», og derfra til de avslutter med «The Tuxen Shuffle», er dette en marathon på linje med femmilsløpere i langrenn eller en Tour de France-syklist.
Vi får 26 låter på dette dobbelt-albumet. Men på konserten ble det gjort adskillig flere låter. Etter min opptelling ble det gjort 56 låter denne kvelden (hvis de spilte alle låtene fra studioalbumene som de hadde lovt). Fordelt over seks sett, og hele veien med et entusiastisk Vega-publikum i ryggen.
Ibrahim Electric er et band som ikke gir ved dørene. Her får vi souljazz, funk og trøkk fra start til mål. Gitarist Niclas Knudsen er en gitarist med særpreg, som mesterer alle stilartene trioen er innom på en strålende måte. Han har dette udefinerbare, litt vest-afrikanske, blandet sammen med sørstats-gitarspill, som gjerne kunne plassert ham inn i Lynyrd Skynyrd, Neville Brothers og de fleste sørstats-banda fra 70- og 80-tallet, og funkspillet som kunne gitt han plass hos Parliament, Funkadelic eller andre av George Clintons bandprosjekter. Men han er også en strålende jazzgitarist, som går utenpå de fleste.
Organist Jeppe Tuxen er en hardtarbeidene herre bak B3-orgelet som føyer seg godt inn sammen med både jazzorganister som Dr.Lonnie Smith, Richard «Groove» Holmes, Jack McDuff og Larry Young, som mer rocka organister som Dr. John, Georgie Fame, Ray Manzarek, Matthew Fisher og Keith Emerson.
Og bak det hele ruver trommeslageren Stefan Pasborg, med et enormt driv og en energi som smitter både på de andre musikerne og publikum. Hans trommespill har mye soul i seg, og når han «tar av» swinger det solid fra herren med de sorte trommestikker.
Sammen er dette dynamitt! All musikken er skrevet av bandet selv, noe som tyder på at dette er en seriøst arbeidende trio, som er i stand til å lage såpass mange låter som «sitter som ei kule». Så vidt jeg vet, har de kun hatt en coverlåt på programmet, og det er Jørgen og Grethe Ingemands fine «Dansevise», som var Danmarks bidrag til Melodi Grand Prix i 1963, og som for øvrig vant konkurransen, men den ble funnet for lett for denne utgivelsen.
Alle låtene som er samlet på denne dobbeltCDen, er plukket ut av musikerne selv, og må nesten regnes som deres favoritter. Min personlige favoritt er nok kanskje det sjuende sporet på førsteCDen, «En kold fra kassen», som alltid er en hit på konsertene.
Ibrahim Electric er en trio som samler fulle hus overalt hvor de kommer. Jeg har vært på noen konserter med bandet i København, hvor det har vært proppfullt av unge mennesker, og hvor jeg ofte har vært den eldste i publikum… Så kanskje er det dette bandet som skal få de unge til å strømme til jazzkonserter rundt om? Jeg har hørt dem i Bergen, Voss, Tampere og en rekke andre steder, og hver gang blir man glad (og litt full) av å høre de tre «køre».
Og for den som ikke kjenner bandet fra før, er det bare å investere i «The Marathon Concert», som en forsmak på hva som venter neste gang de tre besøker en klubb eller festival i nærheten. Og da blir man raskt hekta såpass, at de andre åtte platene raskt blir innkjøpt. Men hør dem live! Det er da et slikt band fungerer aller best.
Jan Granlie
Niclas Knudsen (g), Jeppe Tuxen (org), Stafan Pasborg (dr)
