Med trommeslageren og vibrafonisten Kenny Wollesen, som mange kjenner fra en rekke forskjellige samarbeid som med Tom Waits, John Zorn, Norah Jones, Sylvie Courvoisier og Josefine Cronholm og Dave Harrington, fra den elektroniske duoen Darkside, på gitar,bass og elektronikk, fanger den New York-baserte svensk/tyrkiske saksofonisten, komponisten, klubbeieren Ilhan Ersahin stemningen til improviserte, krysspollinerende og sterkt groovende jamsessioner sent på kvelden på Nublu, hans egen klubb i East Village jazzklubb.
Dette er tre musikere som er vant til å spille i forskjellige sammenhenger, og dette opptaket git et godt bevis på hva som skjer på klubben sent på kvelden, hvor publikum bare vil «henge» og høre god jazzmusikk, uten at de trenger å konsentrere seg om detaljene og det finslepne spillet.
De tre starter med «And It Happens Every Day», som er en litt prøvende improvisasjon hvor Wollesen og Harrington legger et coolt bakteppe for Ersahins tilbakelente improvisasjon. Det er noe uhøytidelig over det de fremfører i denne låta, og man lener seg automatisk tilbake, heller opp et glass og bare nyter improvisasjonen. Etter hvert legger Wollesen opp en annen rytme, og vi befinner oss plutselig ett eller annet sted på den amerikanske preærien i «Dusty Village». Denne går sømløst over i «Even As You Smile», som tar oss tilbake til storbyen, og slik man kan føle det når man går fra en klubb i Greenwich Village og oppover Manhattan en sen kveld med det er mildt i været. Man aner biltrafikken, som har avtatt så sent på natten, og man kan nesten føle dampen fra metroen som kommer opp gjennom kumlokkene, og man får en følelse av den gamle storfilmen «Taxidriver».
Enda mer storby blir det over tittelsporet «Invite Your Eye», som er mer eksperimentell og «svevende», men hvor alle musikerne lytter tett til hverandre, og vi får et relativt heftig og tøft rytmisk bilde fra Wollesen, hvor det skjer mye både i Harringtons gitar og i saksofonen.
«The Long Goodbye» kommer i to versjoner, og den første – «Part 1» – er en fin kontrat til tittelsporet, og er igjen litt svevende og prøvende i gitaren, før vi får «What All The Books Say», hvor Wollesen «tar grep» allerede fra start, og jeg føler vi er ute på landsbygda hos rånerne i staren, før Wollesen igjen legger en rytme i skarptromma og vi er inne i americanaen med twang-gitar i en sekvens som går over i noe hvor nesten bare Tom Waits’ rustne stemme mangler.
Deretter følger «Wreck The Study», som er helt annerledes, og hvor de beveger seg inn i et slags blueslandskap hvor gitaren får utfolde seg fritt over trommene, og er en drivende fin sak, før de runder av med «The Long Goodbye (Part 2)». Denne følger fint «Part 1» med Wollesen på vibrafon over el.piano. En neddempet og fin avslutning på en litt annerledes og tilbakelent jamsession på Nublu.
Dette er den perfekte platen å sette på når det nærmer seg tiden for å gå til sengs. Og jeg tror de tre med denne innspillingen klarer å frembringe mang en god drøm om det Amerika man skulle ønske var en realitet – et godt stykke fra de senere årenes destruering av landet enkelte politiker har klart å frembringe med glans.
Jan Granlie
Ilhan Ersahin (s, wurlitzer, el.p, juno 106, p), Dave Harrington (g, elec, b, org, moog, mellotron, congas, perc, sampler), Kenny Wollesen (dr, perc, vib)
