Denne trioen var et helt nytt navn for meg da jeg satte på platen første gang. På internettet sies det at trioen spiller en miks av jazz, afrobeat, arabisk og minimalistisk musikk som tar lytteren med tilbake til det opprinnelige Afrika, hvor rytme og improviasjon var de viktigste elementene.
Bandet har sin historie tilbake til Berlin i 2011, hvor cellisten Mauro Basilio gjorde et soloprosjekt, der han studerte nye teknikker for celloen. Bandet oppsto etter at Basilo først flyttet til Italia og så til Frankrike, hvor han involverte en rekke musikere. Og i 2015 ble trioen etablert med Jean-François Petitjean på saksofoner og Guillaume Arbonville på perkusjon.
Det morsomme med innspillingen er, at den også kan fåes som soloplate, kun med cello og som duo. I tillegg er mye av musikken også utgitt med større ensemble med Mauro Basilio (cello, oud, perkusjon og elektronikk), Samba Fall Mbaye (perkusjon), Fabrizio ‘Bozzi’ Fenu (g), Stefano Vacca (trommer), Catherine Rochard (fløyte), Cécile Guianvarc’h (fiolin) og quartATTACK string quartet.
Men vi holder oss altså til trioutgivelsen, som etter min mening swinger fint og løst, men som aldri klarer å feste seg i hjernebarken, selv om jeg har prøvd gang på gang. Jeg er en stor tilhenger av mye afrikansk musikk, og gir du meg tid med for eksempel Louis Moholo-Moholo, Chris McGregor, Pudu Pukwana eller bassisten Johnny Dyani, eller noen av vokalistene fra Mali og innover der, så er jeg solgt. Men i dette selskapet blir jeg rett og slett litt forvirret.
Noe av musikken har det helt egne afrikanske i seg, mens andre låter, som andre sporet «The Missing Link», tar oss med til Nord-Afrika og det arabiske uttrykket. I tillegg synes jeg ikke lyden på plata er god nok. Saksofonen blir liggende altfor langt bak i lydbildet og blir litt ullen, mens celloens dypeste strenger ligger altfor langt fremme. Det fører også til at Arbonvilles perkusjon også forsvinner litt.
Men det er dyktige musikere! Spesielt legger man merke til mye fint cellospill fra Basilio. Hør for eksempel på hans spill i tredjesporet «Fela», som garantert er en hyllest til Fela Kuti. Her låter det fint. Men som helhet synes jeg ikke komposisjonene er spennende nok, i tillegg til at jeg ikke er overbegeistret for Petitjeans tone i saksofonen.
Jan Granlie
Mauro Basilio (c, elec, loops), Jean-François Petitjean (s), Guillaume Arbonville (perc)
