Det er gått mer enn ti år siden den tyske saksofonisten Ingrid Laubrock for første gang møtte den canadiske pianisten Kris Davis. Og det har skjedd uendelig mye med de to, relativt unge musikerne i løpet av disse ti årene. Laubrock var medlem av det London-baserte kollektivet F-IRE Collective etter at hun flyttet til London for å studere musikk i 1989, før hun flyttet til Brooklyn i 2008. Og det var egentlig etter at hun flyttet til Brooklyn at hennes karriere skjøt fart. Hun lever sammen med trommeslageren Tom Rainey, som hun har gjort flere plater sammen med, i tillegg til en nylig sluppet duoplaten «Kasdumi» med pianisten Aki Takase (les salt peanuts* anmeldelse HER. I tillegg har hunb spilt med Anthony Braxton, Peter Evans, Stephan Crump, i kvartett med Ab Baars, Ig Henneman og Tom Rainey, med Tim Berne, Mary Halvorson og flere innspillinger med Kris Davis.
Kris Davis ble født i Vancouver, men vokste opp i Calgary, og hun studerte klassisk piano fra hun var seks år. Hun flyttet til New York, og Brooklyn i 2001, og har de senere årene markert seg som en av de mest spennende pianister innenfor den nyere jazzen i byen. Hun har gjort plateinnspillinger med Tony Malaby, Eivind Opsvik, Tyshawn Sorey, Tom Rainey, John Hebert, Mat Maneri, Trevor Dunne, Bill Frisell, Esperanza Spalding og en rekke andre, og ikke minst et samarbeid med nordmennene Øyvind Skarbø og Ole Morten Vågan, pluss svenske Fredrik Ljungkvist, på den utsøkte innspillinbgen «Inland Empire» på Clean Feed (anmeldt HER).
På «Blood Moon» får vi servert ni komposisjoner, hvor komponeringsjobben er jevnt fordelt mellom de to, pluss at de gjør to låter de har laget sammen. Og allerede fra start merker vi at dette er to musikere som har et tett og nært forhold. For hele veien føles det som o0m de tenker nesten helt likt, og kommunikasjonen er nesten sømløs og fin.
Og hele veien er det en vennlighet over musikken, som bringer lytteren i godt humør. Det er lett å høre at de to er inspirert av de improvisasjonsmetodene Anthony Braxton bragte inn i jazzen. Og det er spennende og høre hvor mye Laubrock har utviklet seg som saksofonist, siden vi hørte henne første gang på begynnelsen av 2000-tallet, før hun satte krsen over Atlanterhavet og til Brooklyn.
Og Kris Davis pianospill har hele den moderne pianojazzhistorien inne. Det er lett å sammenligne henne med for eksempel Cecil Taylor, men jeg tror også hun har latt seg inspirere av andre kvinnelige pianister som Iréne Schweizer og Marilyn Crispell. Men hele veien er det hennes egenart som skinner best gjennom, og sammen med Laubrock har hun laget en strålende, ettertenksom og spennende plate, som er deres egen, og som innimellom er så følsom og stillegående, at man nesten ikke tør å puste mens man spiller den, som i fjerdesporet «Flying Embers» av Davis.
Denne duoplaten er helt annerledes enn Laubrocks samarbeid med Aki Takase, og viser at Laubrock er en musiker som ikke har låst seg fast til en stil, eller måte å improvisere på. Og sammen med venninnen Kris Davis synes jeg hun føler seg svært trygg på omgivelsene, og leverer stort spill. Det samme kan sies om pianospillet til Davis. Det er ekspressivt der det er behov for det, og sart og vakkert i andre sekvenser.
Jan Granlie
Ingrid Laubrock (ss, ts), Kris Davis (p)
