På skive

SKARBØ | LJUNGKVIST | DAVIS | VÅGAN

«Inland Empire»
CLEAN FEED CF548CD

Å kalle en kvartett med musikere fra Canada, Sverige og Norge, for «Inland Empire», må være et forslag fra trommeslageren Øyvind Skarbø (fra Stranda i Norge). Det er typisk hans sans for humor, og i dette tilfellet synes jeg det fungerer svært godt. Det kunne også kommet fra bassisten Ole Morten Vågan (fra Brønnøysund, lenger nord i Norge, hvor dialekten er slik at man nærmest synger i stedet for å snakke). Det kommer definitivt ikke fra saksofonisten og klarinettisten Fredrik Ljungkvist (fra Kristinehamn i Sverige). Han er for seriøs til å komme på en slik ting. Det ville overraske meg stort om forslaget kom fra pianisten Kris Davis (fra den gamle OL-byen Calgary i Canada, men som er bosatt i Brooklyn, New York). Men det kunne ha kommet fra plateselskapsdirektør Pedro Costa (bosatt i Lisboa, men gift med en norsk kvinne, som kanskje har tilført litt norsk humor i heimen). Uansett er det et strålende navn på et prosjekt av musikere som er et resultat av god og kreativ tenkning og en konsert ved Haugesund Billedgalleri i Haugesund, på Sør-Vestlandet av Norge.

De fire musikerne har hver sin karriere i en rekke forskjellige, musikalske prosjekter. Davis er en av de absolutt ledende, yngre pianister i det kreative miljøet i Brooklyn, mens Skarbø kom opp med ideen om bandet Skarbø Skulekorps, som i løpet av 2019, besøkte nesten alle jazzfestivaler i Norge med en viss respekt for seg selv. Ljungkvist er etter hvert blitt en egen institusjon i den Svenske jazzen, og er å høre blant annet i norsk/svenske Atomic, sin egen trio og sammen med sin bedre halvdel, Lina Nyberg i hennes prosjekter. Og Vågan er det nesten umulig å forklare hvor er til enhver tid. Han er musikalsk leder for Trondheim Jazzorkester, og spiller blant annet med Maria Kannegaard Trio og har vært å høre med Motif, Tore Johansen, Jonas Kullhammar, Kresten Osgood, Gammelgrass (med Stian Carstensen og Ola Kvernberg), The Deciders, Maciej Obara Quartet, Thomas Strønen, Team Hegdal, Håvard Wiik Trio, Ola Kvernberg og en rekke andre.

På deres fellesprosjekt har Kris Davis laget en komposisjon, Ljungkvist to, Skarbø en og Vågan en, mens den første, «Inland Empire» er gjort i fellesskap.

Og det starter i et ettertenksomt landskap. Ljungkvist legger en melodi, som de andre henger seg på, og det utvikler seg til en slags felles forståelse for hvor man vil med låta og prosjektet. Og dette er fire musikere som vet hvor de skal bevege seg for å få lytteren til virkelig å lytte. Ljungkvist legger inn en frase fra en standardlåt, før det hele fester seg, og de fire musikerne har funnet hverandre. Vi er så, sømløst, over i Vågans «Truffle Pigs and Katmandu Stray Dogs», hvor Ljungkvist tar bandet litt over i Atomic-landskapet, før Davis avleverer en fin og kreativ solo, og bak «brummer» Vågans bass slik vi elsker å høre ham. Skarbø legger til akkurat så mye «lek» i trommespillet som han skal, og låten beviser at dette allerede på de to første låtene har vært et vellykket møte. Det swinger nesten meningsløst, og vi får en intens pianosolo fra Davis, hvor Vågan racer av gårde i underlaget, før han tar over og «skyter med skarpt». Det er så man ser hvordan brillene sklir lenger og lenger ned på nesa etter hvert som han kjører på, før Ljungkvist kommer inn på klarinett over et ytterst lyst og deilig pianopålegg fra Davis, og vi er over i Ljungkvists «Jag vet inte». Og denne klarinett/pianoduetten (eller duellen) må være noe av det tøffeste som er laget av slaget siden Jimmy Giuffres dager, selv om dette er solid oppdatert til dagens forhold. Vågan kommer inn og legger seg nesten unisont på melodien. Vakkert og grådig tøft! Og Skarbøs trommesolo mot slutten er et eksempel på hvordan en trommesolo i slik musikk skal være. Ingen «macho»-tromming slik mange velger å gjøre det når de endelig får muligheten, men helt nedpå. Og den er en fin overgang til Kris Davis sitt komponistbidrag, «Surf Curl», som passer nesten skremmende godt inn sammen med de andre komposisjonene, som er gjort av nordboerne.

Det er hun som styrer «butikken» i denne låta, og i starten er det hun og Skarbø som får lov til å regjere med hissig og fint spill, før de andre kommer til, og det hele utvikler seg til et usannsynlig tøft kok. Låten vokser og vokser, og jeg er overbevist om at Davis kan spille dette kuttet for sine venner i Brooklyn med god samvittighet. For dette låter «tøffere enn toget».

Så følger Skarbøs «Hindsight Bias». Ofte er det slik at når trommeslagere lager musikk, så er det enten veldig mye trommer, eller neddempet på en slik måte at trommene spiller hovedrollen. Men det føler jeg ikke er tilfellet her. Låten er neddempet, med Ljungkvist som melodiføreren på tenorsaksofon over Davis fine pianospill. Dette er blitt en ettertenksom ballade, langt fra det man tenker på når man snakker om en jazzballade. Det er moderne, og spesielt liker jeg den kontrasten som oppstår mellom Davis’ pianospill og Ljungkvists seige og «storbyaktige» tenorsaksofonspill. Etter hvert er det Ljungkvist som får lov til å briljere med en nydelig solo, hvor han får utløp for det meste som rører seg i den svenske kroppen.

Og så avslutter de med Ljungkvists «Fighter», som er en mektig låt, som gjerne kunne vært gjort av Atomic. Det er Ljungkvist som leder an i «koket», men med en ytterst opplagt Skarbø som nesten skal hevne seg fordi han ikke har fått lov til å «kline til» på de foregående låtene. Men etter en stund roer det seg, og Davis kommer inn og leverer en strålende solo som kunne vært gjort av en ung og «streit» utgave av Cecil Taylor. Men bak lurer Vågan og Ljungkvist og smyger seg sakte, men sikkert inn og overtar styringen. Vågan legger opp til en vamp på bassen som Ljungkvist bare har ventet på, og er umiddelbart solid på plass. Og herfra og inn føler jeg det er svenske Ljungkvist som har styringen over et slags latinkomp fra de andre, før det plutselig er slutt.

Vi kunne mer enn gjerne hørt disse fire musikerne i adskillig mer enn 42 minutter og 28 sekunder. Vi kunne hørt dem i timevis! For dette er fire musikere hvor det kreative ligger helt framme i pannebrasken, og som elsker å dele sine innfall og ideer med publikum.

Dette er blitt en aldeles vidunderlig plate, hvor fire dyktige musikere har satt hverandre «stevne», på en måte som nesten savner sidestykke i dagens jazzmusikk. Det er ikke ett hvileskjær, og hele veien møter vi fire musikere som lager og fremfører musikk som spruter av energi og spilleglede.

Jan Granlie

Fredrik Ljungkvist (ts, cl), Kris Davis (p), Ole Morten Vågan (b), Øyvind Skarbø (dr)

Skriv et svar