Det amerikanske plateselskapet RogueArt skal man ta på alvor. De har de senere årene utgitt en rekke relativt frittgående innspillinger, som virkelig har satt seg fast i hjernebarken. Den seneste er et utmerket samarbeid mellom gitaristen Jeff Parker, bassisten Eric Revis og trommeslageren Nasheet Waits, og skiller seg litt ut fra mange av de tidligere platene på selskapet, ved at musikken ikke er like «fri», men hvor de tre musikerne tar det igjen med utsøkt spill.
Jeg hørte Jeff Parker for første gang på Nattjazz i Bergen tidligere i år, og i den sammenhengen har spilte i oppe på «Loftet» på Verftet, var, på mange måter, ikke godt nok innkjørt til at konserten viste han nok rettferdighet. Han er en av de mange som har gått på Berklee, og har en variert bakgrunn i musikken fra post-rock med Tortoise, Isotope 217, Chicago Underground Trio, med trombonisten George Lewis, Brian Blade, Joshua Redman, Fred Anderson, Meshell Ndegeocello, Joey DeFrancesco, Carmen Lundy og Jason Moran. Bassisten Eric Revis er noen få år eldre enn Parker, og han har spilt med musikere som Betty Carter, Branford Marsalis, Peter Brötzmann, J.D. Allen, Orrin Evans, Ralph Peterson, Kurt Rosenwinkel med mange flere, mens Nasheet Waits, som er sønnen til perkusjonisten Freddie Waits, og arvelig belastet innen trommefaget, har vært å høre med musikere som Fred Hersch, Peter Brötzmann, Joe Lovano, Jason Moran, Andrew Hill, Ron Carter, Tony Malaby, William Parker med flere. Så, som du ser, er dette musikere som kan spille med de fleste og innenfor de fleste jazzsjangerne.
Og sammen har de laget en ytterst hørbar plate sammen. Musikken spenner fra nydelige ballader, via mediumtempo-låter til mer hurtige og friere sekvenser som viser hvor kreative de tre musikerne er.
Og de starter med Marion Browns fine «Similar Limits», hvor det, etter hvert, virkelig går unna i svingene. Før de sprer ut sine kreative vinger gjennom resten av platen med strålende gitartriomusikk. Ikke slik vi kjenner fra hverken John McLaughlin eller Pat Metheny og Bill Frisell, men med en fot i 60-tallstradisjonen og en fot i fremtiden.
Parkers spill er, i utgangspunktet, relativt «streit». Men innimellom slipper han seg løs og vi får frittgående jazz på sitt beste. Men i denne trioen er det samspillet mellom de tre og interaksjonen som er det viktige. De lytter godt til hverandre, og balladene, som Parkers «Walt» og Waits «Between Nothingless and Infinity» er blant perlene, og alle tre musikerne slipper til med introer, solier og et utsøkt ensemblespill gjennom hele platen. I Revis drivende «Drunkard’s Lullaby» får han som komponist legge føringene, i en låt som swinger strålende, og den kollektive «The Eastside Romp», hvor gitarspillet kanskje er mest eksperimentelt, før vi får «A Room for VG» av Waits, en (nesten) stillestående ballade, hvor mye energi ligger i mellomrommene og pausene og avslutningen «Watusi» av Parker, en låt med røttene i 60- og 70-tallet og gitarister som markeerte seg på jazzscenen på den tiden. Men hele tiden har musikerne blikket rettet framover, og leverer en fin sistelåt.
Dette er blitt en variert og fin plate fra tre av de beste musikerne fra USA, som her har kost seg godt i Nolan Shaheed’s Recording Studioi Pasadena, California den 31. mai 2016. Så kan man jo lure på hvorfor det har gått så lang tid før den omsider kom ut. Men så lenge den nå endelig er ute, så er i alle fall denne anmelderen fornøyd.
Jan Granlie
Jeff Parker (g), Eric Revis (b), Nasheet Waits (dr)
