Å få servert denne gjengen musikere på ett brett, live fra Chicago Jazz Festival 2013, og senere i sommer også bl.a. på Moldejazz, er en historisk begivenhet. Denne konserten i Millennium Park i Chicago, med utsikt over skyskraperne og det pulserende livet, må ha vært en opplevelse, både for musikerne og publikum.
Det var første gang disse legendene spilte sammen, og initiativet kom fra festivalen, som ville hylle trommeslageren i forbindelse med hans 70års-dag, og at han i forkant hadde fått tittelen a National Endowment for the Arts Jazz Master. Han fikk lov til å sette sammen sitt drømmeband, og her er altså resultatet.
Å skulle ramse opp merittlistene til de enkelte musikerne i denne konstellasjonen vil ta alt for stor plass. Det er nok å nevne Keith Jarrett Trio, Art Ensemble of Chicago, AIR, AACM og du har hele den nyere, amerikanske jazzhistorien – i alle fall den mest interessante delen av historien.
Musikken de fremfører denne kvelden, er basert på temaer fra de enkelte musikerne. Derfra og ut er dette fritt improvisert, slik bare disse musikerne kan.
Førstelåta, «Chant» ført i pennen av Art Ensemble of Chicago-saksofonisten Roscoe Mitchell, er en parafrase over Art Ensemble. Mitchells solo som duo med deJohnette er et mesterstykke for trommer og sopraninosaksofon.
Andresporet «Jack 5», er komponert av pianisten Mahal Richard Abrams, og er en kompleks og litt funky sak, hvor blåserne får god plass til å bygge opp og bearbeide sine soloer.
Roscoe Mitchells «This» åpner med Henry Threadgill og Mitchells fløyter sammen med Muhal Abrams piano. Og det hele er ytterst vakkert. Nå har jeg alltid likt Threadgills litt hissige altsaksofonspill bedre enn hans fløytespill, men det er helt mitt eget problem. Her spiller han fløyte slik vi kjenner det fra en rekke nyere innspillinger med han, sammen med lekent trommespill og fint bass-spill fra Larry Grey.
deJohnettes «Museum of Time» kan være kapellmesterens kommentar til dette treffet, hvor så store deler av den nyere, amerikanske jazzhistorien er samlet. Men det hele blir litt for svevende og dvelende til at jeg velger denne som min favoritt på platen. Det virker litt som musikerne ikke helt vet hvilke retning de skal ta. Riktignok gjør Muhal Abrams noen iherdige forsøk på å få pensjonistgjengen til å bevege seg i en retning, men han sliter.
Threadgills «Leave Don’t Go Away» er også litt dvelende i starten, men jeg føler musikerne samler seg bedre her, ikke minst takket være fint pianospill av Richard Muhal Abrams. Han avleverer en strålende pianosolo som inneholder metervis med jazzhistorie. Mye Cecil Taylor i angrepet, men også mye fra eget bryst. Han får boltre seg i godt over seks minutter før Mitchell kommer inn med erketypisk Roscoe Mitchell-fabuleringer på sopraninosaksofon (?). kanskje platas mest interessante spor, hvor jeg synes bandet samler seg om en felles idé etter hvert.
Så rundes denne historieleksjonen av med den kollektive improvisasjonen «Ten Minutes», som ikke varer i 10 minutter, men i kun 6:06, og er platas desidert korteste låt. Her hører man at et såpass lang konsert er anstrengende for eldre herrer, men de tar ut det siste, og igjen er det Muhal Richard Abrams som trekker i trådene og får det hele til å høres ut som at man har en idé.
«Made in Chicago» er en interessant innspilling, og det har garantert vært stort å overvære konserten i Millennium Park, noe det sikkert også blir når kvintetten beveger seg over dammen og til Europa i sommer. Men noe karrierehøydepunkt for disse musikerne er innspillingen ikke.
Jan Granlie
Jack deJohnette (dr), Roscoe Mitchell (sopraninos, ss, as,baroque fl, bass rec), Henry Threadgikk (as, bfl), Muhal Richard Abrams (p), Larry Gray (b, violincello)
