Den amerikanske saksofonisten James Brandon Lewis, er en musiker vi har lagt merke til de senere årene. Tidligere har vi anmeldt hans plate Jesup Wagon med hans Red Lily Quintet, hvor han samarbeider med Kirk Knuffke, William Parker, Chris Hoffman og Chad Taylor (anmeldelsen kan du lese HER), og kvartettplaten «Molecular», med samme band vi møter på denne doble liveinnspillingen. Anmeldelsen av «Molecular» kan du lese HER.
I kvartetten møter vi pianisten Arúan Ortiz, bassisten Brad Jones og trommeslageren Chad Taylor, og innspillingen er gjort den 15. mai 2021 i den flotte klubben Dir Rote Fabrik i Zurich.
Vi får mange av låtene fra den forrige innspillingen, men her i utvidede versjoner, og akkurat slik vi skal høre en utmerket kvartett på klubb.
Saksofonisten James Brandon Lewis er en improviserende musiker som lever i øyeblikket med musikken innenfor det brede feltet man kaller samtidsjazz. Etter de internasjonalt anerkjente albumene Molecular og Code of Being, får vi her en konsert som må ha vært en minneverdig konsert med denne utmerkede kvartetten. De krevende, men tvers igjennom melodiøse komposisjonene fra Molecular skinner på dette livealbumet sammenlignet med studioalbumet, som blir utløst i form av mye skaperlyst og mot til åpent samspill.
Det er Brandon Lewis som står bak alle de ni komposisjonene, og gjennom begge platene får vi et nesten unikt samspill fra de fire, hvor Brandon Lewis tenorsaksofon leder an på en fortreffelig måte. Men han har også med seg en helstøpt og ytterst energisk og lyttende gjeng musikere. Og fra første tone kan man merke at de fire virkelig føler seg hjemme i sammenhengen.
Brandon Lewis’ tenorsaksofonspill har klare røtter i avantgarde-jazzen fra 60-tallet, med John Coltrane, Pharoah Sanders og Archie Shepp som inspirasjonskilder. Hans tone er «fet» som Coltranes, og hans kreativitet er enestående. Aruán Ortiz er en pianist som har dukket opp stadig mer og mer de senere årene. Og jeg oppdaget han første gang på plate med den norske vokalisten Grete Skarpeid på platen My Songs i 2016, og etter det har han utviklet seg til å bli en av de mest spennende pianistene i den amerikanske jazzen. Han har mye McCoy Tyner i spillet, hans teknikk er strålende, og han er en vanvittig god lytter og improvisator. Og gjennom hele dette albumet leverer han strålende spill, både i ensemblespillet og i solodelene.
Og kompet, med Brad Jones og en ytterst pågående Chad Taylor blomstrer virkelig på denne innspillingen. Jones er en bassist som pusher og bidrar på en fremragende måte, og Taylor høres nesten ut som en unge på julaften gjennom hele innspillingen. Han avleverer ytterst energisk og tøft ensemblespill, og hans solier er kreative, ikke altfor lange, og viser en kreativ trommeslager som koser seg glugg i hjel på Die Rote Fabrik.
Dette er blitt en av årets absolutt beste innspillinger, etter min smak. Den inneholder enormt mye energi, selv om ikke alle låtene går ut i hundre, men hvor energien hele tiden ligger der som et klart utgangspunkt for fire musikere som utvilsomt koser seg på scenen. Og aller best liker jeg spillet til Brandon Lewis. Hans tone som strekker seg fra Coltrane i de raskere og mest energiske låtene, til mer lyrisk spill i balladene, som i den fine «Of First Importance» på førsteplaten og åpningssporet, «An Anguish Departed». Og selv om du har Molecular liggende framme som en av favorittene, så er det bare å skaffe seg konsertutgaven også, for her er musikken adskillig mer løssluppen, energisk og tøff.
En skikkelig godbit for Coltrane-følgerne oppdatert til vår tid, men hvor røttene er solid plantet. Pur glede fra start til mål!
Jan Granlie
James Brandon Lewis (ts), Aruán Ortiz (p), Brad Jones (b), Chad Taylor (dr)
