På skive

JAMES BRANDON LEWIS QUARTET

«Molecular»
INTAKT RECORDS, INTAKT CD 350

Sist gang vi omtalte den amerikanske saksofonisten James Brandon Lewis, var i forbindelse med hans duoplate, «Live in Willisaw» med trommeslageren Chad Taylor. Det var en innspilling som virkelig fikk oss til å legge merke til Brandon Lewis, og anmeldelsen kan du lese HER. Og  det ser ut til at også plateselskapet Intakt Records likte det de hørte, for ikke lang tid etter den utgivelsen, utgir de James Brandon Lewis med kvartett, bestående av pianisten Aruan Ortiz, som tidlgere har gjort flere plater på selskapet, bassisten Brad Jones, som lenge har vært en spennende bassist vi har forsøkt å følge, og trommeslageren Chad Taylor, fra det forrige duosamarbeidet.

Brandon Lewis har en inspirerende energi både i de komposisjonene han lager og i sitt spill på tenorsaksofonen. I løpet av de siste fem årene har han fremstått som en av de mest spennende musikerne innenfor den amerikanske jazzen, som tilpasser seg de fleste stilarter, og ikke bryr seg nevneverdig om de litt fastlåste stilistiske hierarkier som eksisterer der ute, men som med stor energi utforsker nye ideer og kreativitet i nesten hvert nye prosjekt han involveres i.

Vi får 11 komposisjoner som han selv står ansvarlig for. Og hele veien er dette kanskje den veien jazzen skal gå, for å få et utvidet publikum. Hele veien er dette energisk, akustisk jazzmusikk, hvor Brandon Lewis sitter i førersetet og «pisker» de andre musikerne til å komme opp med sine mest kreative ideer og innspill.

Åpningssporet «A Lotus Speaks» setter virkelig standarden for dette albumet, og gjennom de 11 forskjellige komposisjonene, som går fra heftig, akustisk jazz med røtter tilbake i jazzhistorien, inkludert noen ytterst vakre ballader, er dette blitt en plate med et sammensveiset kollektiv, hvor alle fire musikerne virkelig leverer kvalitet. Brandon Lewis har en litt morsom vri på sitt spill, da det innimellom nesten kan høres ut som musikken blir spilt baklengs i måten han blåser luft gjennom saksofonen, og hans energiske spill har klare referanser til eldre kolleger som blant andre Archie Shepp, Pharoah Sanders og John Coltrane. Og med en ytterst opplagt Ortiz ved pianoet, som her spiller adskillig mer energisk enn jeg har hørt tidligere, og, ikke minst, at han er mye friere i soloarbeidet, en fjellstø Brad Jones som holder det hele sammen på en fortreffelig måte, og Chad Taylor som sisteskanse, som så godt som aldri leverer kjedelig trommespill.

Men det er som kollektiv dette virkelig blir tøft. De fire kommuniserer på en utmerket måte, og med Brandon Lewis strålende og mektige tenorsaksofonspill i front, hør bare på sjettelåta, «Cesaire», blir dette en overbevisende innspilling.

Praktfullt!

Jan Granlie

James Brandon Lewis (ts), Aruán Ortiz (p), Brad Jones (b), Chad Taqylor (dr, mbira)

Skriv et svar