Det føles riktig å skrive noen ord om denne plata på en varm søndag. Bassisten Jason Roebke fra Chicago er både frontmann og bakmann i denne trioen med gitarist Matthew Schneider og trommeslager Marcus Evans. I front mest fordi han har navnet sitt på plata, bak fordi han har komponert sangene og er raus med å gi sine medmusikere det meste av plassen.

Stilen kan kanskje best beskrives som en kjøretur gjennom det amerikanske Midt-Vesten på en gloheit høstdag. Matthew Schneider på akustisk gitar er den som i størst grad definerer hvordan dette høres ut. Han tar med seg sin slentrende Americana-aktige stil og går løs på Roebkes komposisjoner, som han så bokstavelig talt plukker fra hverandre. Det er noe umiskjennelig amerikansk over det hele, men vi er likevel et stykke unna de neglesprettende strengene til f.eks. salig John Fahey. Alt her er varmere, og roligere, og veldig søndag.

Plata har tre låter av voksen lengde, men «So Big» tar nok plassen som det mest sentrale sporet, med en utpreget spilleglede og lange soloer av alle medvirkende.

Tidvis kan man bli nervøs for at dette skal tippe over i gitarjazz av den mer tradisjonelle sorten (tenk NRK en sen helgekveld), men det er egentlig aldri noen fare for det. Dette er tidsriktig, moderne improvisert jazz – det bare høres fint ut.

Turen rundes elegant av med en monotont klimprende, nærmest hypnotisk sekvens som de kjører inn i solnedgangen med, langs en av de veiene som går rett frem og aldri tar slutt.

Kjetil Valstadsve

Jason Roebke (b), Matthew Schneider (g), Marcus Evans (perc)